Anne Marit - Life's a dance

Nok en gang ble det helt stille her, og en kan lure på hvor jeg ble av. Jeg kan fortelle dere at jeg plutselig ble fryktelig opptatt med livet. Rett og slett. Den siste perioden kan nesten ikke beskrives, fordi den har vært så utrolig innholdsrik og gått så fort. Jeg har levd livet som bare det, og fått med meg mer enn jeg kunne drømt om. Endelig var det min tur til å være russ, og oppleve alt som har med det å gjøre. Ikke bare selve russetiden, men også russerevyen var et fantastisk kapittel for seg selv. I tillegg har jeg danset masse, og skolen har blitt prioritert, med tanke på at 13års skolegang snart skal avsluttes med eksamener. Men før alt dette stod for døra, var jeg utrolig nok en tur tilbake i USA. DET var en ubeskrivelig følelse å sette føttene sine på amerikansk jord igjen, og det å legge armene sine rundt alle kjære og kjente der borte, var bedre enn jeg hadde noen gang hadde sett for meg. 

Som dere skjønner er jeg ikke stort mer enn en vanlig 18-åring, som prøver å få det meste ut av hver eneste dag hun har fått tildelt. Jeg er så takknemlig for alt jeg får oppleve, og være en del av. Dette siste halvåret har jeg kommet enda nærmere jentegjengen, og jeg har fått bekreftet nok en gang, at den beste bestevenninnen jeg noen gang har hatt, er akkurat den samme som jeg har hatt siden første klasse, og er den samme jeg kommer til å til jeg dør. Jeg har også blitt enda mer bevisst på den fantastiske familien min som jeg er minst like glad i, som de er glad i meg. Jeg er så utrolig heldig som lever det livet jeg gjør. Bare sola titter frem, og jeg virkelig får smaken av sommer, skal jeg si at ingenting kan bli bedre.



Russeball 

Russerevy

Påske i Trysil

 

Danseforestilling

Russebilen



Lipstick babes!



Russetoget



Miss America



Bestejenta!

Det er rart hvordan så mye kan forandres på et lite øyeblikk. Et sekund står du kanskje med hele drømmen din i hånden, og du vet hvor du skal videre. Hvem du skal videre med. Det neste sekundet er hånden tom, du vet ikke hva du skal ta tak i. Det blir alltid sagt at ord er fattige i situasjoner som dette, men for meg hjelper de med bearbeidelse av det som har skjedd, og tankene får sortert seg. Jeg er ikke veldig personlig berørt, men kjenner hjertet mitt blø for de som har det vondt. For de som må ta tiden til hjelp og gå gjennom mange tunge dager. Det er da jeg får vondt, og det er da noen tårer faller. Slike situasjoner gjør noe med deg, får deg til å tenke over hva som virkelig bety noe. Hvem som betyr noe. Det er vanskelig å forstå, og det skal kanskje ikke undres for mye ved det heller. Men en ting som er sikkert, er at du vil bli dypt savnet. Tankene mine er hos de pårørende <3

Selv om mesteparten av døgnet forsatt er mørkelagt, er det så mye annet enn sola som lyser opp dagene mine. Bortsett fra en L-tast som ikke reagerer uten vold fra pekefingeren min, er det ikke mye jeg føler for å klage på akkurat nå. Bare ta dagen i dag som et eksempel:

Jeg har
- bestilt Ed Sheeran billetter på Rockefeller 2.mars!!
- kjøpt meg nye ski, og er klar for mange treningsøkter i skisporet
- fått penger av lånekassa - og de kommer godt med!
- overvunnet tidsforskjeller og snakket med en etterlengtet person på andre siden av jorda
- spist fisherman's friends med salmiak smak, nammm

Det kan ikke bli stort bedre enn det. 

Sometimes there's airplanes I can't jump out
Sometimes there's bullshit that don't work now 
We are God of stories but please tell me 
What there is to complain about

Jeg husker så godt hvordan jeg irriterte meg over utvekslingsstudentene som kom hjem, og nesten sluttet å blogge. Det å stikke innom bloggen hver eneste dag for å oppdatere meg på det spennende livet deres, ble jo til en vane, og til slutt følte jeg nesten at jeg kjente personene som skrev, like godt som om de hadde vært blant mine nærmeste venner. Jeg ble kanskje litt avhengig, og derfor litt skuffet da de kom hjem og plutselig sa stopp. Hvorfor kunne de ikke fortsette? Livene deres hjemme i Norge var vel ikke SÅ kjedelige? 

Nå må jeg le litt når jeg ser tilbake, for hva visste vel jeg om at jeg kom til å bli en av disse personene jeg selv ergret meg over.. Jeg befinner meg jo på den andre siden av gjerdet nå, og jeg skjønner hva som skjedde. Det er ikke det at livet blir kjedelig, men det er så mye annet som fyller hverdagen. Behovet for å formidle hva jeg holder på med, er heller ikke like stort. Hodet mitt tenker ikke lenger automatisk "dette må jeg blogge om!" hvis det skjer noe litt uventet. 

Nei, nå tar jeg heller slike opplevelser mer til meg. Gjemmer de et trygt sted, slik at jeg kan ta de frem en senere tid og smile ved minnene.

For minner er kanskje noe av det jeg verdsetter aller mest, og derfor er det også gode minner jeg lever for å lage. Julen har vært en smule annerledes i år, men likevel noe jeg kan se tilbake på med et eneste stort glis. Hver bit i mitt lille puslespill ser ut til å falle på plass, og jeg får høre at jeg stråler. Slikt varmer godt nå i vinterkulda, og jeg skal prøve å fortsette med strålingen en stund til.

Strål litt dere også - både for dere selv, og for andre rundt dere. 
Ikke glem hvor mye et strålende smil kan gjøre for en stakkarslig sjel.

God nyttår kjære dere :-) 

Stille på bloggen, betyr ikke et stille liv. Tvert imot. Jeg har så mye å holde på med. Det er så mange steder å være. Så mange utfordringer å møte - for så å bekjempe. Jeg har funnet ut at det ikke nytter å stenge seg inne, klage og sutre over ting du likevel har glemt neste dag. Det handler om å hevet blikket og se de gode tingene. Der vil du finne flere ting å glede deg over.

Jeg har tappet meg selv for energi de siste månedene, og glemt at det kanskje ikke skal mer til en søvn for å få full tank igjen. Jeg har heller gått på halv tank, og fylt på med opplevelser og morsomheter, gode venner og godt humør. Ja, det er verdt det. Det er jo nå jeg lever.

Jeg har i alle fall funnet en livsglød jeg akter å beholde. Kanskje har jeg funnet den fordi jeg nettopp skrev ferdig årets siste, store oppgave, og at jeg i morgen, da jeg har fått den etterlengtede juleferien, ikke skjønner hva jeg rablet ned her jeg sitter nå.

Men helst, finner jeg meg selv ute i verden hvor jeg lever livet..

Innlegget om å endelig bli 18 og myndig, ble aldri skrevet. De siste dagene har jeg heller følt meg som en åtteåring igjen. Å ligge syk hjemme i to dager, er ikke det beste som har hendt meg, men på mange måter var det kanskje det beste for kroppen min. Jeg har fått hvilt, og kjenner at utmattelsen jeg har følt den siste tiden begynner å slippe tak. Ja, jeg må nok innse at jeg har utsatt meg selv for litt for mye stress. Timeplanen må roes litt ned, mens søvnen må tas opp. 

Likevel skal det sies at jeg har hatt det veldig bra den siste tiden også. Blant skolearbeid og lesing, har jeg kost meg på bursdagfeiringer og jentekvelder. Litt utmattelse og korte skjønnhetssøvner er kanskje bare det sure eple en må ta et par biter av i et hektisk tenåringsliv?

Har egentlig hatt planer om et innlegg om det å bli 18, myndig, voksen, ansvarlig og blabla, men fant ut at det kanskje kommer etter hvert. Legger heller med et bilde, så dere får se den fine bursdagskaken jeg fikk på skolen i dag! Jentene hadde ikke noe lys de kunne sette på, så de lagde et av et telys. De er så søte :-)

Men NÅ skal jeg feire med å stikke på dansing hvor jeg må se på treninga pga betennelse i legga, hurra. Fikk heldigvis ordentlig koselig frokost og gaver på senga, bursdagsanger og gave på skolen, OG det blir kaker og kos hjemme etterpå! 18-åringen må jo feires :D

Sitter her med engelsk lekser, og hva passer vel bedre enn å nyte litt godt fra USA samtidig?
Lekser + Starburst = Perfect match! Må jo få litt energi til det hardtkrevende arbeidet. Håper i alle fall på det lille ekstra så foredraget mitt kan skinne i morra. Hurra for motivasjon!

På mange måter tar dette med russetid og russefeiring litt av, og tanken på at vi har startet allerede åtte måneder før vi faktisk er russ er litt absurd, MEN herreli så mye moro likevel. Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, og det er jo akkurat det vi gjør! I går var den aller første russekroa, og temaet var kjønnsbytte. Altså gikk alle jentene i kledd luer, capser, store skjorter og bukser, og med skjegg tegnet på, mens guttene hadde lange parykker og korte skjørt. Det var utrolig morsomt å gå utkledd i nesten 24 timer, og det var moro både på skolen og selve festen etterpå. Endelig er det vi som er russ og som skal feire! Hadde en knall kveld med mange herlige folk og jeg koste meg utrolig mye. Nå gleder jeg meg bare til neste kro!

Med en uke bak meg, som har gått rett i dass, var det på tide å friske opp litt her inne. Ikke det at det har blitt så veldig friskt, med tanke på at det ble veldig svart, men det er i alle fall friskere enn meg. Jeg har nemlig hatt tett nese og sår hals denne uka, og dermed levd på nesespray og doc. En dag hjemme fra skolen hjalp heldigvis på forkjølelsen, og en kveld i Oslo hjalp på humøret, og med det håper jeg at jeg snart er fit for fight igjen.

Bare for at dere skal føle dere har det veldig bra, eller for at jeg skal få synes synd på meg selv litt til, kan jeg jo nevne alle de små tingene som har gått galt denne uken. For det har vel egentlig ikke vært mange store og alvorlige ting, men hey - er det ikke de små tingene i livet som teller? I alle fall i følge kesam reklamene Tine. 

Jeg startet uka med å forsove meg litt, noe som dermed førte til at jeg glemte både det ene og det andre hjemme, som igjen fikk konsekvenser for senere aktiviteter og gjøremål i løpet av uka, ettersom jeg ikke kom hjem igjen før onsdag. Ellers fikk jeg selvfølgelig uforberedt lekseprøve i engelsk den ene dagen jeg ikke hadde lest leksa, og jeg som alltid gjør leksene mine! De som kjenner meg veit hvor pliktoppfyllende jeg er. Jeg hadde også utrolig magevondt i to dager, og senere, som dere alt vet, ble jeg altså syk. Utover dette har jeg stresset på jobb, som senere viste seg å være totalt unødvendig, og idet jeg var klar for å flykte hjem og vekk fra alt stresset skjedde det verste; Jeg knuste skjermen på mobilen min. Ja, skjermen på den mobilen jeg fikk i juni. Fantastisk gøy. Jeg trøster meg med at det ikke var noen dumdristig handling fra min side som førte til det, men heller en sving i veien som gjorde at mobilen skled ned fra fanget mitt da bussen selvfølgelig måtte svinge. Ja takk til nye veier i Norge. 

Nå tror jeg at jeg skal sovne med fingrene i kryss, for at morgendagen skal bli bedre enn dagene som har gått. Jeg har nemlig litt forskjellig som står på planen i forhold til lekser, lesing og rydding, så jeg håper på en produktiv søndag. Dermed må jeg få lagt meg snart, så ikke hele dagen soves bort. For å sovne på best mulig måte er det vel bare å sette på litt Big Bang Theory. Sheldon Cooper klarer i alle fall til å få meg til å føle meg litt mindre tragisk.