God natt fra togskinnene et sted mellom St. Petersburg og Moskva

Nå har jeg akkurat krøpet under dyna i overkøya på nattoget til Moskva. Jeg har til og med krøpet under dundyna! Gudene vet hva vi skal med dundyne i en togkupé på rundt 7 kvadratmeter for fire personer. Jeg som hittil i Russland har sovet i superundertøyet mitt, har nå kvittet meg med super'n og kun undertøyet er igjen. To av de jeg deler denne tette lufta med og reiser sammen med er mine medstudenter Ida og Liva, mens den fjerde personen i kupeen er en russisk dame som skal besøke barnebarna sine i Moskva; Nikola på 10 og lillesøsteren hans på 3,5 som liker å kle seg ut som heks på Halloween, prøve mammas BH og lakkere neglene sammen med bestemor. Bestemor presenterte seg som Babushka for oss, men det var nok viktig å poengtere at hun ikke trengte å være gammel og rynkete av den grunn. Sønnen hennes har mye skjegg, og derfor synes hun at han ser ut som våre nordlige menn. Babushka var nok litt lettet over å dele kupé med tre nordmenn (selv om hun først trodde vi var finske, men så kjente hun ikke igjen språket, for det var annerledes enn finsk som hun mener å skulle kjenne igjen, ettersom det ligner på estisk, for hun har jo bodd i Estland i flere år). Den russiske Babushkaen har nemlig kjørt nattog før, og da har hun ofte delt kupé med kinesiske turister. Det var visst ikke noe særlig. De har så mye saker og ting som tar opp all plassen, slik at det ikke var mulig å sette føttene på gulvet engang. Og ikke nok med det, for de begynte å dra utover alle tingene sine; spisepinner og termoser, for å kokkelere litt. Dessuten var det så mange av dem, og de reiste sammen i store grupper og dermed gikk de fra kupé til kupé og skravlet i vei. Ikke nok med at de visstnok kjente hverandre alle sammen, men så snakket de jo på et språk hun ikke skjønte. For hun kunne jo ikke kinesisk, må De da forstå. 

Joda, jeg må nok ha utviklet forståelsen min for dette russiske språket siden jeg kom hit, ettersom jeg fikk med meg alt dette på bare noen minutter. Nå har det blitt stille i kupeen, og jeg hører kun Livas jevne pust fra køya ved siden av meg, sammen med lydene fra togskinnene. Toget rister forsiktig, og kommer nok til å sørge for at jeg sovner som et spedbarn i vugga. Selv om senga er 50 cm bred og akkurat like lang (eller kort om du vil) som meg, føles den deiligere enn den knirkete senga i leiligheten i St. Petersburg, så her skal jeg nok sove godt. 

I morgen vekkes vi av en hyggelig og søt dame som hittil har passet på at vi har forstått hvordan alt fungerer og hvor vi finner det vi måtte trenge. Hun vekker oss 15 minutter før frokosten serveres, cirka en time før vi ankommer Moskva. Det blir litt av et eventyr å besøke den russiske føderasjonens hovedstad. 

God natt fra plass 30 i vogn 14 :-) 




Hei fra St. Petersburg

Det er ganske nøyaktig ett år siden forrige gang jeg skrev noe her, og hvordan markere det bedre enn å skrive litt igjen? Jeg prøver nok en gang å sette meg på dette bloggtoget, selv om det kanskje dro for lenge siden. Det ser i alle fall ut til at jeg har funnet meg et ledig sete, så får vi se hvor lenge jeg blir sittende. 

Denne gangen skriver jeg fra St. Petersburg. Her har jeg faktisk bodd i en måned allerede, og jeg skal fortsette å bo her i enda to måneder til! Det har ikke gått helt opp for meg at jeg faktisk bor i Russland, men so far so good. Selv om Russland er et naboland, har det alltid virket veldig langt vekk og veldig fjernt fra hverdagen hjemme i Oslo. Og på mange måter er det fortsatt litt fjernt, selv om jeg nå sitter her i vodkaens land, omringet av pelsluer og damer i høye hæler. 

Heldigvis har St. Petersburg veldig mye mer å by på enn bare det. Jeg kan bekrefte det som står i alle reisegiude- og faktabøker om denne byen: Arkitekturen her er nydelig. Uansett hvor en går, dukker det opp et nytt palasseller en kirke, med gull og marmor, fontener og statuer. Det er litt som å vandre rundt i en Disneyfilm. 

Hovedsakelig er jeg her for å studere russisk. Hjemme i Oslo har jeg fullført et årstudium i russisk, og bestemte meg for å fortsette med studiet litt til, for å få muligheten til å reise hit og lære enda mer. Jeg er her sammen med seks andre studenter fra studiet på Universitetet i Oslo, og bor med fire av dem i en veldig russisk leilighet i gaten "Sovjetiske" (hvor til og med internettet vårt heter "Sovjet"!!). Vi er altså syv norske studenter som studerer russisk her, sammen med en svensk student. Det er i grunnen veldig greit å være kun åtte stykker i klassen, men vi har undervisning på "Det Norske Universitetssenteret" her i byen, som gjør at vi er ganske adskilt fra andre studenter, og håpet om å raskt bli kjent med lokale forsvant ganske fort. Heldigvis er undervisningen grei, og med fire timer skole hver dag i fagene konversasjon, grammatikk, oversettelse og politikk, lærer vi en god del. 

Vi har selvfølgelig rukket å være litt turister her også, men har på langt nær sett alt som er verdt å se. Høydepunktet så langt, var å se "Svanesjøen" på Mariinskyteateret. Her er et lite bildedryss fra den første måneden i denne nydelige "kulturhovedstaden", som russerne kaller den, men som jeg har omdøpt til "Russlands Bergen" på grunn av været. ... selv om det egentlig ikke har vært så ille. Kort oppsummert: Jeg har det bra!




Petrohof - Peter Den Stores Sommerpalass​









Finskebukta 


Novgorod

Tsarskoye Selo, Katarina Den Førstes sommerpalass i Pushkin





 




Du er din egen lykkes smed

I likhet med mange andre, prøvde jeg som barn en mengde ulike fritidsaktiviteter. Jeg gikk på ski, jeg lærte meg noter og bjelleklang på piano, var drillpike fra jeg var gammel nok til å gå i (noenlunde) takt i 17. mai-toget, til jeg ble drillinstruktør i stedet. Jeg prøvde meg også på trompet i er par måneder, spilte fotball på blandalag hvor det hendte vi møtte opp til kamp i gummistøvler. Bestevenninna mi og jeg ble hekta på turning og øvde dag ut og dag inn på alle mulige triks. Det var nok en sommer jeg sto like mye på hendene som på føttene. Da jeg begynte i 7. klasse kom jeg inn i håndballmiljøet og fikk prøve meg som keeper, noe jeg lenge hadde ønsket. Det var likevel ikke før jeg gikk i 9. klasse og kommunen for første gang kunne tilby dansekurs, at jeg befant meg 100% i mitt rette element. Hip hop, funk, jazz, moderne og musikaldans var blant sjangerne vi fikk prøve oss på, og jeg elsket det. Endelig kunne jeg stå på første rad og være selvsikker. Dette mestret jeg, og det var en lykkerus jeg ikke hadde vært borti tidligere. Bestevenninna mi og jeg hadde selvfølgelig danset til Britney på barneskolen, men det var ikke lidenskap på samme nivå som nå. Resten av årene på ungdomsskolen og alle tre årene på videregående ? med blant annet et utvekslingsår i USA med mye fokus på dans som følge av at jeg kom med på skolens dansekompani ? ble dette min aller største hobby. 

Men så sa det stopp. Jeg ble ferdig med 13 års skolegang. Oslo og studentlivet var neste stopp, og med så mye nytt på planen, kunne jeg ikke prioritere dansingen. Eller, rettere sagt; jeg valgte å ikke prioritere dansingen. Journalistikkstudiet, ny by, nye venner og ny jobb slukte mye tid og energi. Innerst inne vet jeg at dette nok ble en unnskyldning jeg tok for gitt, for å lette litt på samvittigheten for at jeg ga så lett slipp på det jeg hadde mest lyst til å gjøre.

På lørdag stod jeg på en scene og danset igjen for første gang på over tre år. Jeg fikk en forespørsel om å opptre på kommunens årlige frivillighetsgalla, og selv om hver eneste stive dansemuskel i kroppen min skrek at dette er du kanskje ikke helt klar for, sa hjertet ja. Det samme hjertet banket ufattelig raskt og urytmisk idet jeg gikk på scenen for å fremføre min selvkoreograferte solo til "Tears in Heaven". 2 minutter og 40 sekunder senere var jeg ufattelig lettet. Jeg hadde klart å gjennomføre, og i tillegg hadde det gått bra også! En lidenskap jeg har visst aldri har forsvunnet helt, men som har blitt skjøvet litt til side for andre ting, har nå kommet sterkt tilbake, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av den. Jeg elsker å koreografere, å gi musikken bevegelse, å formidle uten ord. Jeg elsker å danse.

To dager etter min lille fremføring fikk jeg en melding fra noen jeg ikke kjenner, som sa at jeg gjorde inntrykk med dansen min. "Fantastisk var du" stod det skrevet. Å få slike ord av en fremmed styrket mitt ønske om at dette er noe jeg vil finne mer tid til. Det ga meg også en bekreftelse på at dette er noe jeg kan bruke mer tid på.

Jeg skal ikke lyve og si at kroppen ikke merket at den ikke har danset på over tre år, for det gjorde litt vondt også. Blåmerker her og der samt støle ledd, dukket selvfølgelig opp. Men gleden over å ha blitt glad i å danse igjen overskygger det glatt. Det har gitt meg inspirasjon til å få kroppen i gang igjen. Frem til jeg finner en plan for hvordan jeg kan få plass til dansen i en travel hverdag med skole og jobb, skal jeg i alle fall bruke inspirasjonen jeg har fått av meg selv til å trene på andre måter. Jeg skal løpe, sykle, ta knebøy, tøye og en gang iblant skyve bort møblene i stua for å ta en piruett eller ti. 

Dette handler ikke om at jeg skal trene for få en fin kropp, passe inn i en viss størrelse, kunne sammenligne meg med jentene på forsidene av motebladene og alt det andre kroppshysteriet. Dette handler om at jeg har latt meg inspirere av meg selv og funnet det som gjør meg aller mest glad og som beveger noe i meg. Finn det du også.




Hei Norge

I godt over en måned har jeg holdt føttene på norsk jord. Det føles veldig godt. Veldig trygt. Men jeg savner likevel Dublin mye mer enn jeg hadde trodd da jeg dro fra Norge i september. Det er så mange følelser og tanker som spinner rundt. Å komme hjem til jul, skikkelig vinter med snødekt landskap, og familiekos kunne ikke ha vært bedre. Jeg har jo savnet min kjære familie utrolig mye. Men nå som jeg er hjemme hos alle jeg er så glad i, skjønner jeg at jeg fikk en liten familie i Dublin også. Room number 326-familien, rett og slett. Heldigvis har vi så å si daglig kontakt, og planlegger å sees igjen snart   


 

Tilbake i Oslo går selvfølgelig livet sin gang, og jeg er godt i gang med siste semester på journalistikkutdanningen. DET føles i grunnen veldig uvirkelig. Dette siste semesteret planlegger vi en stor reportasjereise til utviklingsland, og det er selvfølgelig midt i blinken for meg. 20. mars setter jeg meg på et fly sammen med min kjære klassekamerat og gode venninne Ingrid, og omtrent et døgn etterpå er vi fremme i Vietnam, hvor vi skal tilbringe den neste måneden. For de som kjenner meg, tror jeg ikke at jeg trenger å si noe om hvor mye jeg gleder meg. Jeg mener bestemt at det ikke går an å få nok av opplevelser og møter med andre kulturer i fremmede land. 

Som alltid, har jeg nok en gang et håp om å bli flinkere til å klikke meg inn her og legge igjen noen ord. Og nok en gang håper jeg at håp blir til virkelighet. Stay tuned! 







Hvor ble tiden av?

Jeg skal hjem om under en uke. Sju ord som gjør at jeg får litt vondt i magen. Har det virkelig gått så fort? Omtrent siden jeg satte meg på flyet hit, har jeg telt ned dager til jul, men akkurat nå skulle julekalenderen helst hatt noen luker ekstra. For over tre måneder siden satt jeg på flyet med tanker om alt jeg skulle lære, hvor god jeg skulle bli i engelsk, og all kunnskapen jeg skulle få gjennom en journalistikkutdanning i utlandet. Det jeg sitter igjen med nå er så utrolig mye viktigere enn det. Jeg har fått venner jeg kommer til å savne å kunne være spontan med, jeg har forelsket meg i irsk musikk, jeg har lært meg å skåle med øl, og blitt så mange opplevelser rikere.

Jeg kommer til å savne roomie som alltid overtaler meg til å bli med på ditt eller datt; dra ut på byen eller styrketrening på gulvet i studentboligen. Jeg kommer til å savne rolige mandagsmorgener i fotostudio med en vimsete lærer. Jeg kommer til å savne ekte puber. Jeg kommer til å savne the Liffey. Jeg kommer til å savne murvegg etter murvegg. Jeg kommer til å savne at alt er "grand". Jeg kommer til å savne irsk aksent, selv om jeg ikke alltid skjønner hva som blir sagt. Jeg kommer til å savne julegensere prydet av reinsdyr, juletrær og nisser, som bæres med stolthet. Jeg kommer til å savne stemningen som alltid ligger over byen. Jeg kommer til å savne så altfor mye.

 

Det er nesten så jeg skulle ønske jeg var rødhåret og kunne si at jeg kommer fra denne grønne øya, for så glad har jeg blitt i dette stedet og menneskene som bor her. Dublin, jeg kommer til å savne deg.



St. Stephen's Green - yndlingsstedet mitt i denne fine byen




"Jukse-utveksling" og en svipptur til Oslo

Torsdag hoppet jeg på et fly til Norge og Oslo, for å overraske min kjære med besøk. Og overrasket ble han! Etter 40 dager fra hverandre, var det veldig deilig med en helg som for det meste bestod av armkrok, smågodt og tv. Det var lenge siden sist. Utveksling har for meg dette semesteret, ikke bare handlet om å bli kjent med en ny kultur og gå på skole i et annet land, men også det å bo langt fra min bedre halvdel. Det er selvfølgelig veldig tungt til tider, men det har gått overraskende fint likevel. Med innstillingen om at tiden kom til å gå fort, og at vi kom til å greie det veldig fint, har det gått (nesten) helt smertefritt. Vi har vel bare godt av å savne hverandre litt, og det gjør at den lille tiden vi har hatt sammen i høst, blir så utrolig mye mer verdsatt. Jeg tror faktisk at jeg kommer til å sette pris på hvert øyeblikk sammen i større grad enn tidligere, da jeg kommer hjem igjen. Nå vet vi begge to hvor utrolig heldige vi er som har hverandre og hvor fint vi har det sammen, og det skal ikke bli glemt i hverdagen da vi igjen blir samboere til jul. 

 

Jeg fikk også møtt begge mine fine søstre i løpet av helga i Oslo, og det var etterlengtet og koselig å få skravlet litt. Vi trasket litt rundt i Mathallen og tok oss en deilig matbit, før vi gikk litt videre i byen. Storesøster mente jeg var på jukse-utveksling, ettersom eg hadde muligheten til å ta en svipptur hjemom. Juks eller ikke, så var det veldig verdt det bare for å få sove noen netter i en armkrok. Simen jeg brukte resten av lørdagen på å gå rundt i byen, noe som også var veldig koselig. Bare holde hender, ikke ha noen planer, og bare gå oppover gatene. Oslo en lørdag i November er veldig fint. 

Da jeg kom tilbake til Dublin i ettermiddag, føltes det overraskende godt. Det var litt som å komme hjem fra ferie, og det betyr jo bare at jeg føler meg hjemme her. Men ingen fare: jeg kommer hjem til jul! Det ER Norge som er ordentlig hjem, og det kommer det alltid til å være også.  

Om fem dager skal jeg ut og fly igjen, og denne gangen er det London som står for tur. Allerede da blir det gjensyn med min kjære! London-turen har vært planlagt en god stund nå, så jeg har telt ned dager i det som føles som en evighet. Men nå er det allerede på fredag! Vel hjemme derfra, er det utrolig nok kun fire uker igjen av oppholder her i Dublin. Det føles veldig rart.




BELFAST

Belfast City
































 



Belfast Castle 





Antrim Coast Tour








 

Carrick-a-Rede Rope Bridge











 



 

Giant's Causeway




















I'm still here

Tenk at det skulle gå en hel måned, før jeg fikk skrevet noen ord her igjen. Heldigvis er det bare et tegn på at jeg har det så altfor bra, og at jeg opplever både det ene og det andre. Det har blitt så enkelt å dele opplevelser gjennom bilder på facebook og instagram, at jeg ofte gjør det i stedet for å skrive her på bloggen, noe som egentlig er veldig synd. Jeg elsker jo å skrive. Hvorfor legge det vekk? Derfor er jeg her igjen. Med håp om litt flere oppdateringer de neste ukene. Det er faktisk ikke all verdens med tid igjen her i Dublin, for om seks uker i dag, er det juleaften allerede. Tida flyr! 

Siden sist har jeg blitt enda bedre kjent her i Dublin. Både med byen og med de rundt meg. Etter to måneder, er det noe helt annet å være student her i Dublin. Nå kan jeg gå ut i helgene og møte folk jeg kjenner igjen fra campus. Jeg kan sitte på en benk langs elva og nyte søndagssola, og vips kommer svenske Josefina forbi. Det er så godt å kjenne at en har fått en vennekrets her. En er på hils med de en møter i trappa ved studentboligene, de en møter på treningssenteret, og man slår av en prat med klassekameratene til romkameraten.

Skolen jeg går på består stort sett av internasjonale studenter, så å møte irer (andre enn foreleserne), føles som å ha fått en joker blant alle de andre kortene. Det tar noen sekunder å omstille hjernen på den irske aksenten, i stedet for tysk, fransk eller spansk aksent, men så skjønner jeg 95% av ordene! En kveld fikk jeg høre at jeg var crack. Crack? "Norwegians are crack!", ble sagt med en slik entusiasme at det rett og slett måtte bety noe positivt. Kult, tenkte jeg i alle fall, og smilte resten av kvelden.

Det at jeg stort sett er omringet av andre internasjonale studenter, har gjort opplevelsen som utvekslingsstudent litt annerledes enn forventet. Heldigvis har det ikke vært noe negativt med det. Jeg elsker å dele leilighet med tre jenter fra andre land, og er så takknemlig for å ha fått en så fantastisk romkamerat som Sandra. Vi har det veldig gøy sammen, og jeg er sikker på at jeg har fått en venninne for resten av livet. For to uker siden dro vi til Nord-Irland og Belfast sammen - en veldig spontan langhelg, som er en av de beste turene jeg har vært på.  Mindre planlegging og flere opplevelser i løpet av en helg, skal du lete lenge etter. Jeg skal laste opp bilder derfra snart - kanskje allerede i kveld. Her er i alle fall en liten smakebit ;-)

Norway and the Frenchie 




Dublins største turistattraksjon

Jeg fikk nesten ikke kysset Simen ha det, før kjente fjes dukket opp i Dublin igjen. Denne gangen var det tante Hege, kusine Bine og sist, men ikke minst lillesøster Eli som kom på besøk. Dermed tør jeg påstå at jeg er blant Dublins største turistattraksjoner om dagen. Fra tirsdag til torsdag fikk jeg tilbringe hyggelige timer med yndlingstrioen min. Vi har fått trent magemusklene godt, ved å le av både det ene og det andre, og av alt og ingenting. Det er nok også andre som har fått ledd litt av oss. Herlighet, for en gjeng vi er på tur :-) 



Jeg er så glad for at jeg har familie jeg er så nær, og som jeg trives så godt sammen med. Jeg må være verdens heldigste som har så mange rundt meg som savner meg mens jeg er borte, og som har lyst til å besøke meg. Takk for veldig koselig dager sammen - dere er så bra 




Hånd i hånd

Sukk. Jeg har hatt en helt fantastisk helg. Jeg fikk den beste bursdagsgaven jeg kunne fått, da jeg hentet min bedre halvdel på flyplassen natt til 21-årsdagen min. Å våkne opp ved siden av hverandre i vissheten om at vi nå skulle ha en helg sammen, gjorde meg gladere enn på lenge. Vi brukte dagene på å gå rundt i byen, være turister ved å blant annet besøke Guinness storehouse, handle litt, men mest av alt; holde hender og bare vært kjærester. Slik så det ut, dokumentert fra mobilen:   
 

Mye kos


Guinness

 

Regn og sol

Mat



Mye mat

.. og kake og bursdagsfeiring!







Og enda mer kos 






St. Stephens Green

Mitt favorittsted hittil her i Dublin, er denne parken. Hadde en nydelig søndag der denne siste septemberhelgen. Høsten er så utrolig fin  


 

















 























Første skoleuke fullført

Tenk, nå har jeg vært her i Dublin i to uker allerede. Og det er bare tre måneder til jul! Tida kommer til å få fartsbot, så fort som den kommer til å gå. Jeg har allerede fullført en skoleuke (ja, jeg har fri på fredager!), og fått en smakebit på hvordan resten av semesteret kommer til å bli. Vi som er utvekslingsstudenter, har fått to uker (frem til 2. oktober) på å bestemme oss for hvilke fag vi vil ta. Det vil si at jeg har brukt denne uka på å sjekke ut de fagene jeg kunne tenke meg. Det har vært litt av en kabal å få til å gå opp, ettersom alle timeplanene er fastsatt og vi må sette sammen vår egen timeplan med de fagene vi vil ha, uten at timene kræsjer med hverandre. I tillegg skal fagene tilsammen gi oss 30 poeng, så det begrenser også valgene. Heldigvis tror jeg at jeg har bestemt meg for hvilke fag jeg vil ha. 

Mandag: Advanced Photography (9.30-12.30)
En fantastisk måte å starte uka på. Her skal vi bare ta bilder, rett og slett. Vi skal lære en del om lyssetting og bruk av studio, portrettbilder, kommersiell fotografering, fotojournalistikk og redigering. Jeg gleder meg!

Tirsdag: Video Production (09.30-13.30)
Denne timen er sammen med førsteklassingene på journalistikkstudiet, så jeg føler meg faktisk litt gammel (haha). Semesterets store prosjekt er å lage en relativt kort dokumentar/nyhetsreportasje om et valgfritt tema. Dette har jeg egentlig allerede gjort i løpet av mitt eget studieløp i Norge, men fordi jeg har fokusert mest på radio, hadde jeg lyst til å piffe opp videokunnskapene mine. Dermed blir teoribiten kanskje ikke så ny, men jeg vil ikke akkurat si jeg er utlært når det kommer til filming og å lage reportasjer. Og den beste måten å lære det på, må jo være å nettopp å gjøre det.

Onsdag: Publishing (09-12)
Dette faget har jeg faktisk ikke hatt, ettersom jeg valgte å gå på "Radio Journalism" i stedet. MEN, det var et fag med utrolig mye innhold på kun 12 uker, med tanke på at det kun gir 5, og ikke 10 poeng. I tillegg har jeg jo hatt mye radio, og vil heller prøve noe helt nytt! Derfor ble det publishing; et fag som handler om publisering av bøker faktisk. Vi skal lære om industrien rundt det hele - både her i Irland og internasjonalt, selve prosessen rundt en bokpublisering, og hvordan det har utviklet seg til dagens digitale verden, med tanke på rettigheter, etikk osv. Dette er kanskje ikke like relevant for det rene journalistyrket, men jeg tror det kan bli et interessant fag, jeg ikke har hatt mulighet til å lære noe om et annet sted. (Og pappa: nå skal jeg nok klare å finne svar på dette med digitaliseringen av Gottlunds Dagbok!!)

Torsdag: Creative Writing (15-18)
Dette tror jeg kommer til å bli yndlingsfaget mitt! Her skal vi slippe kreativiteten løs, skrive, skrive og skrive. Da jeg hadde dette faget tidligere i dag, fikk jeg en liten påminnelse om hvorfor jeg har valgt journalistyrket; fordi jeg elsker å skrive. I dette faget skal det handle om skjønnlitterær skriving, som selvfølgelig er annerledes enn det en skriver som journalist, men likevel veldig lærerikt. Vi skal snakke en del om grunnleggende ting som oppbyggingen av fortellinger og karakterer, men også mange forskjellige sjangere som noveller, teatermanus, film- og tv-manus, dikt osv. Dette kommer til å styrke min lidenskap for ordenes verden. Som jeg gleder meg!

 

Jeg har altså endt opp med en timeplan som kun har ett fag hver dag, og det er egentlig veldig greit. Det er langt færre timer i løpet av en uke enn det jeg er vant til, men det er selvfølgelig en del oppgaver som må gjøres utenom timene. Det blir en del fotografering, filming og redigering på egenhånd i alle fall, og i de to andre fagene skal det til sammen leveres seks relativt store oppgaver. Så jeg er ikke bekymret for at det blir for lite å gjøre, og for mye fritid. Men det er veldig deilig å ha fredagene helt fri. Langhelg hver helg! Det vil si at min første langhelg allerede har begynt, og den skal brukes til litt Netflix før jeg sovner, klesvask og ærender i byen i morgen, og veldig sannsynlig pub og øl på lørdag. GOD HELG :-)

 




The left side is the right side

Endelig har jeg fått lastet opp noen bilder fra lørdagens busstur. Her er en fin, liten illustrasjon fra turen vi tok. 


Første stopp var Malahide Castle, et av Irlands eldste slott. Vi fikk med oss litt interessant historie fra området og de som bodde der, men det morsomste var å drømme seg bort i de fine soverommene. Jeg ønsker meg herved en himmelseng. Det virker som sengene falt i smak hos mine roommates også. Fra venstre er det Jana fra Tyskland, Ida fra Danmark og Sandra fra Frankrike. Dette er altså jentene som har tatt meg godt imot, og som jeg har tilbragt hver dag med siden jeg kom hit. Hyggelig!


                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                 Gamle slott har så mange fine detaljer. Tror jeg kunne ha knipset der i en evighet.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     
                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            Videre gikk turen til fiskebyen Howth, og på veien dit kjørte vi langs kysten. Nydelig utsikt fra andre etasje i bussen vi satt i (noen ganger føler vi at vi er en del av Harry Potter med alle de to-etasjes bussene her i byen).                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                
                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                              Howth var en veldig søt og fin by, hvor vi bare spaserte rundt i en times tid. Som dere ser har vi nydelig vær, så Irland har tatt meg veldig godt imot. Jeg skjønner ikke helt hvor regnet alle snakker om har blitt av. Og jeg som vurderte å ta med meg to par støvler ... Men, jeg får vel brukt det paret jeg har nok i løpet av de neste månedene jeg skal være her.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                




                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    Vel hjemme fra bussturen på lørdag, var det bare å spise middag, og gjøre seg klar for å se hva Dublin hadde å by på ved kveldstid. I ekte irsk ånd, dro vi ut på pub og drakk øl. Vi prøvde oss også på en nattklubb etterpå, hvor jeg fikk bekreftet min mistanke om at irske jenter kler seg i akkurat like lite klær og høye hæler ute på byen, som de britiske. Jeg hadde ikke nok hender til å telle alle trusene som stakk fram. Et av målene mine er å bli så godt kjent med byen og blende inn, slik at jeg ikke ser ut som en turist, men akkurat da det gjelder kleskoden på nattklubbene, kan det godt blinke turist av meg i alle verdens farger. Heldigvis har jeg ikke noe mål om å få med meg noen hjem heller ;-)                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                               Kort oppsummert er Dublin fortsatt veldig fint, og jeg trives veldig godt. Jeg trenger fortsatt litt tid på å venne meg til å se til venstre da veien skal krysses, og at det ikke er små barn på 11 år som kjører bilen da de sitter i venstre forsete. Bussjåføren vår på lørdag fortalte oss at "the left side is the right side, and the right side is the wrong side", og det er jo så logisk som det får blitt! Vel, kanskje nærmere jul da jeg har vent meg til venstrekjøring.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             I morgen blir det shopping med jentene, og kanskje et par nye sko på meg ... Dublin er faktisk mye billigere enn forventet (spesielt da det gjelder mat), noe jeg kan leve veldig godt med.



Dublin, du er fin





Etter over et døgn i Dublin, har jeg fått sett en liten del av byen. I går da jeg kom frem, var første prioritet selvfølgelig å sjekke inn, og da jeg så at min romkamerat ikke var hjemme, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne gå ut og utforske litt i stedet for å stenge meg inne alene. Dessuten trengte jeg blant annet å kjøpe håndkle, kleshengere og adapter, så da gikk ferden til sentrum. Og på den 2 km lange veien dit, bestemte jeg meg for at jeg liker Dublin, og at jeg gleder meg til vi blir bedre kjent.

Vel hjemme igjen (se der, jeg kaller det allerede hjemme!), fikk jeg skypet litt, før romkameraten min kom hjem. Jeg bor altså i Griffith Halls of Residence, som er studentboliger på skolens campus. Jeg deler soverom og bad med Sandra fra Frankrike, og vi deler kjøkken med to jenter til; Jana fra Tyskland og Ida fra Danmark. Etter bare to minutter, skjønte jeg at dette er en fin gjeng med jenter jeg kommer til å trives godt med.

I dag spiste vi felles frokost på kjøkkenet vårt, som manglet både det ene og det andre. Det aller nødvendigste er selvfølgelig på plass, men for å kunne spise annet enn brødskiver, måtte vi gjøre noen innkjøp. Vi brukte derfor dagen på å gå til sentrum og handle kjøkkenting som stekespade og oppvaskhåndkle. Ikke veldig spennende, men en fin dag likevel. Jeg har blitt forkjølet, så jeg kjøpte meg i tillegg ingefær, sitron og honning for å lage te, halstabletter og et skjerf til å holde halsen varm. Så jada pappa (og tante?:) hehe), jeg tar godt vare på meg selv. 

I morgen skal vi ut på busstur og leke turister, ettersom det er nå vi har mulighet. Da skolen begynner aner vi ikke hva vi får tid til, så i morgen blir det sightseeing nord for Dublin. Kameraet skal med, og jeg håper på mange fine og grønne bilder av Irland til dere :-)




Tanker før landing på ukjent grunn

(Innlegget er postet 12 timer etter at det ble skrevet)

Så var det på'n igjen. Jeg skal på utveksling. Igjen! Jeg ER på utveksling faktisk. I skrivende stund sitter jeg i sete 9C med "Love you 'till the end" av The Pogues på ørene, og med røde øyne som har felt en del tårer i løpet av morgenkvisten og etter hvert formiddagen. Om en halvtimes tid lander vi i Dublin - byen som skal være mitt hjemsted frem til juletreet står klart pyntet hjemme (forresten; håper vi kan utsette pyntingen av juletreet til jeg er hjemme og kan være med på moroa, pappa!). Mange lurer på hvorfor jeg drar på utveksling. Hvorfor dra fra alt en har hjemme? Hvorfor forlate venner og kjæresten(samboeren til og med!) i noen måneder? Og vet dere hva? Jeg har faktisk lurt på akkurat det samme. Å reise vekk fra Simen var ikke akkurat noe jeg gledet meg til, men jeg har heldigvis fått evnen til å se det beste i alt (stort sett), og utveksling er en helt fantastisk ting en er nødt til å gjøre da en først har mulighet. Og det var nå det passet i mitt studieløp, og da får jeg det til å passe med resten av livet mitt også. Nå skal jeg kjenne på savn, men også en enorm glede da vi først sees. Jeg tror det er sunt å savne litt. Og herlighet, jeg er jo bare i Dublin. Bare på andre siden av dammen, så det skal gå fint. Vi har jo en temmelig oppegående teknologi også, så vi skal nok få snakket med hverandre, og til og med sett hverandre, hver eneste dag. 


På flyet har jeg hittil lest litt i Dublin-boka mi, og håper det skal gjøre at jeg går meg bort en gang mindre i alle fall. Jeg har også observert at gjennomsnittsalderen her må være ca 50+. Føler meg litt liten, men jeg er i alle fall kulest kledd;-)

Det er veldig mange tanker som surrer rundt i hodet i løpet av en slik flytur. Den er riktignok bare to timer lang, men en rekker å tenke overraskende mye på 120 minutter. Jeg er veldig spent på hva som møter meg da jeg kommer frem. Hvordan ser det ut der jeg skal bo? Hvem skal jeg dele rom med? Hvordan er skolen? Er fagene vanskelige? Jeg er mest spent, men jeg gleder meg også veldig. Selv om jeg har vært på utveksling en gang tidligere, føles dette helt nytt. Forrige gang var jeg 16, jeg reiste med en stor gruppe, og det var en familie som tok imot meg og som tok vare på meg gjennom 10 måneder. Det føltes veldig skummelt der og da, men nå er jeg helt alene. Det er ingen som møter meg og forteller meg hvordan alt fungerer. Men jeg har blitt 20 (21 om tre uker, hurra!!) og skal nok klare å finne meg venner og noen som kan hjelpe meg med hva det måtte være. Ellers er jo Google en av mine bestevenner, og han er med meg til Dublin!

Det føles veldig riktig å blogge litt igjen, og jeg gleder meg til å fylle bloggen med bilder og opplevelser fra studentilværelsen i Dublin! Håper dere vil være med på reisen :-)

Nå skal vi lande, æææ!!

 

(Jeg har altså landet i Dublin nå, og første dag har gått veldig fint. Jeg har det bra:-) Fyldigere oppdatering kommer!)




Tida flyr

Oi oi oi, ja tida flyr! Det er utrolig mye som har skjedd siden sist. Sånn er det vel egentlig alltid, ettersom jeg ikke har vært den bloggeren jeg en gang var, på flere år. Likevel hender det at jeg får lyst til å klikke meg inn her og dele litt tanker og snakke med meg selv, og godt er det. De siste månedene har gått med til veldig mye spennende. På skolen har jeg vært gravejournalist, jeg har vært i Spania med en venninne, feiret påske i Estland med familien der, flyttet sammen med kjæresten min, OG fått plass som utvekslingsstudent i Dublin til høsten!

Det har altså vært mange høydepunkter den siste tiden, men noe av det jeg har gledet meg mest over, er selvfølgelig å kunne bo under samme tak som min bedre halvdel. Vi har nå delt leilighet i tre uker, og det har vært tre fantastiske uker. Det blir en spennende tid fremover hvor vi virkelig lærer hverandre å kjenne på godt og vondt, og får prøvd hvordan det er å være samboere. Jeg tror det kommer til å bli en fantastisk sommer her i Oslo! Bare jeg får levert fordypningsoppgaven min først, og tatt sommerferie!

Et annet høydepunkt er så klart at jeg nok en gang skal være utvekslingsstudent. Ikke like langt og lenge, denne gangen, men 3,5 måned i Dublin, blir nok minst like bra! Jeg skal gå på Griffith College og fortsette journalistikkstudiet der, og det kommer til å bli veldig spennende! Det som kanskje blir minst like spennende, blir å være borte fra kjæresten over en så lang periode. MEN, jeg vet det kommer til å gå bra, selv om det sikkert blir litt tøft og tungt til tider. Heldigvis er ikke verden mindre enn at det går an å komme på helgebesøk.

Nå venter fordypningsoppgaven, så får jeg se om jeg sniker meg tilbake hit om ikke altfor lenge... 




En lillesøster som ler

Å ta opp telefonen, trykke på favoritter og navnet til lillesøsteren min, er tre enkle ting å gjøre for å høre stemmen til et menneske jeg er veldig glad i. Og akkurat disse tre enkle tingene har jeg gjort oftere den siste tiden. Noen ganger er det å snakke med en 13-åring noe av det mest fantastiske som finnes. Det er så mange tanker. Så mange følelser. Spesielt de siste ukene har det vært mye på hjertet. En venninne av lillesøster har blitt alvorlig syk, og da er det plutselig veldig mye som farer gjennom hodet til en 13-åring. Men også gjennom hodet til en 20-åring. Det føles godt å kunne være en storesøster som kanskje gjør en vanskelig situasjon, litt mindre vanskelig. Om så bare i noen minutter mellom pipetonene. 

For et par timer siden, forstod jeg et ord litt bedre. Lykkefølelse. I telefonen min hørte jeg en latter, som kanskje er en av de fineste lydene som kan lages. Den var lystig. Og ekte. Det var lillesøster som lo.

Jeg er et menneske som lett lar meg påvirke av andres følelser. Slitsomt, tenker kanskje noen. Fint, tenker jeg. Jeg er glad for at jeg kan dele andres følelser, og få kjenne på hvordan menneskene rundt meg har det. Det gjør det kanskje vanskeligere for meg selv, men jeg tror det kan hjelpe andre, og det er så mye viktigere. Enhver tåre som smitter over på meg, og som jeg gråter for andre, er så verdt øyeblikkene jeg får smile av at noen andre ler. 

Da jeg hørte min kjære lillesøster le, ble jeg litt nostalgisk, og savnet skøyerstrekene våre sammen på Finnskogen hjemme hos pappa. Heldigvis ses vi uten at for mange uker går mellom hver gang. Og i mellomtiden kan vi, takket være herr Alexander Graham Bell, holde skøyerstrekene noenlunde vedlike med kun noen få tastetrykk.







2014

Et helt semester måtte komme og gå, før jeg skulle rote meg inn på bloggen igjen. Det er rart hvor opptatt jeg har blitt av å lese andres blogger, i stedet for å oppdatere min egen. Jeg tar det som et tegn på at jeg har det så fint og flott, og at bloggen ikke er det viktigste i livet mitt. 

Jeg har hatt første helgen tilbake i Oslo etter en fantastisk juleferie, med altfor mye ribbe, lefser og sylte, spillkvelder, og bare kos. Det har vært så godt å sitte under pleddet i sofaen hjemme hos pappa, med en malende katt i fanget, og med juletreet som utsikt. Jula kommer alltid til å være min favoritthøytid.

Før jul fullførte jeg mitt tredje semester på journalistikk, og jeg er nå akkurat halvveis med bachelorgraden min. Egentlig en veldig absurd tanke. Tida går så altfor fort! Fra oktober og frem til jul, var jeg i praksis hos NRK Super (Radio), og fikk være med på å lage utrolig mye gøy radio for barn, blant annet barnetimen. Jeg tok juleferie med en tåre i øyekroken, fordi jeg ikke hadde lyst til å forlate pulten og plassen som ganske fort føltes som bare min. En vakker dag skal jeg tilbake. Jeg SKAL. Enkelt og greit.

I morgen er siste fridag før det braker løs med skolestart og et nytt semester igjen, og da skal jeg få lagt ut litt bildedryss fra jula. Den snille familien min har gitt meg speilrefleks i julegave, og forhåpentligvis kan det føre til at det blir mer liv på bloggen. Men jeg lover ingenting. 

..og for de som måtte lure på om jeg har farget håret, lagt på meg, fått regulering, blitt brun eller endret utseende på andre måter siden forrige bloggpost i august, får dere svaret deres her. Et selvportrett fra nyttårsaften 2013. Godt nytt år, forresten :-)







Jeg er stolt

(Skrevet på torsdag, men fikk ikke postet før nå)

Det måtte nesten 20 leveår til før jeg kom meg opp på Ekebergsletta og Norway Cup. Nå har jeg jo aldri spilt fotball selv (bortsett fra blandalaget i lille bygda mi de første årene på barneskolen), eller hatt søsken som har spilt fotball, slik at det aldri har vært veldig naturlig for meg å ta turen til en av verdens største fotballturneringer. I år tok jeg likevel mot til meg, og satte meg på bussen som straks ble fylt opp av unge mennesker i strømper og med tall på ryggen. Jeg dro likevel ikke for å se noen familiemedlemmer eller venner spille, men for å heie frem et menneske som har gjort minst like stor innsats som laget han trener. Dersom noen for et års tid siden hadde fortalt meg at jeg kom til å stå på sidelinjen med nerver i hele kroppen og mens hendene dro nervøst over ansiktet, hadde jeg ledd rett ut. Men slik har det altså blitt. Med en kjæreste som dyrker fotballen som en tro og religion, har jeg alstå blitt bitt av basillen og faktisk engasjert meg i denne sporten jeg tidligere så på med spørsmålstegn. 

Jeg har blitt spesielt engasjert da min kjære selv er ute på banen, men i dag fikk til og med guttegjengen med sekstenåringer han trener meg til å holde pusten noen øyeblikk. Jeg tror ikke det bare var selve spenningen i fotballkampen som kalte frem disse følelsene, men det å kunne dele et slikt viktig øyeblikk sammen med en av de som betyr aller mest for meg, gjorde noe med meg. Et sted under de 60 minuttene ballen ble sparket frem og tilbake, tenkte jeg på hvor stolt jeg faktisk er av kjæresten min. Ikke bare fordi han har trent et lag og oppnådd gode resultater, men fordi han har tatt drømmen sin om å trene et lag på alvor, og at han verdsetter så utrolig mye mer enn selve konkurransen fotball ofte handler om. Min bedre halvdel har virkelig tatt vare på disse guttene og vist en enorm omsorg for dem. Han har oppmuntret og pushet, men også trøstet og beroliget. 

Mens jeg sto og betraktet gjengen som hadde samlet seg etter et kjipt tap som dessverre sendte de hjem etter en åttendelsfinale, kom en av mammaene bort til meg, som faktisk også var norsklæreren min og en person jeg så opp til på barneskolen. Hun fortalte meg at jeg virkelig hadde funnet meg en kjernekar, og at hun rett og slett ble rørt over måten han har brydd seg om og tatt vare på denne guttegjengen. Og mens hun skrøt, kjente jeg at jeg ble rakere i ryggen og tenkte at det er min kjæreste hun snakker om. Jeg innså der og da at han ikke bare var en stor inspirasjon for guttene som satt i ring rundt ham, men også for meg.

Den enorme lykken jeg har følt siden vi holdt hender første gang, ser ut til å vokse seg større hver eneste dag. Jeg er så glad for at jeg har en kjæreste som kan inspirere meg og gi meg tro på at alt faktisk er mulig. Takk for at du er den du er.

Meg og min supermann lenge før vi kunne kalles kjærester




Besøk fra US and A!

Plutselig fikk jeg lyst til at hendene skulle fare over tastaturet og sette sammen bokstaver til ord, ord til setninger, og setningene et blogginnlegg. Som vanlig er jeg en veldig ustabli blogger, og titter bare innom en gang i blant. Det virker som om jeg har så mye å holde på med, og så mye å glede meg over, at jeg rett og slett ikke har det sterke behovet for å skrive her som før. MEN, det er fortsatt godt de få gangene jeg bestemmer meg for å skravle litt med meg selv på bloggen.

Godt er det også at det er skikkelig sommervær, og at jeg nyter sommerferien så godt som det går an. Jeg har som mange andre jobbet litt, men hele juli til nå har gått med til forberedelse til Finnskogdagene, selve Finnskogdagene og ikke minst: USA-BESØK!!! Det har vært fantastisk å være gjenforent med vertsfamilien og vi har hatt noen utrolig fine dager. Veldig moro at de endelig kunne komme til Norge og se min verden. De var hos oss under Finnskogdagene og fikk med seg at jeg var årets Finnskogbrud - som for meg var en stor ære og noe jeg lenge har håpet å få muligheten til - og det flotte teaterstykket vårt vi spiller årlig under Finnskogdagene, nemlig "Spillet om innvandrerne". Vi har også hatt en dag i Oslo sammen, og reist til Drammen for å lete frem steder der vertsmors forgjengere holdt til, noe jeg tror var veldig stort og viktig for henne. Videre gikk turen til Bergen og alt det flotte regnværsbyen har å by på, og til slutt hurtigruta opp til Trondheim, før de fløy videre til Paris for å krysse av litt til av Europa fra listen sin. 

Det føles litt tomt og rart, men jeg kan ikke være lei meg for at våre veier nå er skilt nok en gang. Jeg er bare takknemlig for at jeg fikk en så fantastisk vertsfamilie det året jeg var i USA, og at vi har holdt kontakten så lenge. De er ikke bare vertsfamilien min, men familien min. Mine kjære amerikanere jeg har blitt så utrolig glad i.

 

På ferga til Bygdøy i Oslo med vertsfamilien og lillesøster



Frognerparken måtte de selvfølgelig få se

 

På skogstur (Gottlundsmarsjen) med vertsmor og vertsfar



Finnskogbrudeparet med foreldre

..og så med hele familien (minus lillesøster)

DER var lillesøster med

Fra brudefølget



Vi måtte selvfølgelig prøve noen runder kubb


Og det er vel ikke så nøye hvem som vant av jentene og gutta

Hipp hipp hurra for pappa som hadde bursdag midt oppe i det hele

Alltid moro i bilen med familien Raaberg!

Bergen bydde på regnvær, men pappa og jeg var forberedt!


Likevel vurderte lillesøster og jeg å kjøpe oss sydvester...

Bryggen i Bergen



Pappa og lillesøster på Bryggen i Bergen



"Frieren" i Geirangerfjorden sett fra Hurtigruta

Det første som møtte oss i Trondheim var en regnbue!


Vertsøster og med på den gamle bybroa i Trondheim

Nidarosdomen var et selvsagt turistmål




Konsentrasjon: Samle tankene sine om noe bestemt

Jeg finner alltid ut at blogging er en god ide, når jeg har andre ting å gjøre som burde stått flere meter høyere opp på prioriteringslista. For meg spiller det tydeligvis ingen rolle at jeg om 38 timer skal levere eksamen, og dermed si hadet til første året med journalistikk og hei til sommerferie.

Konsentrasjon er nærmest ukjent for meg akkurat nå, men jeg tror vi skal bli bekjente utover kvelden. Og i løpet av morgendagen har vi nok knyttet sterke vennskapsbånd. Jeg er kjent for å ta det litt med ro i starten, men veldig god på siste innspurt. Det eneste jeg føler jeg har fått gjort i dag er å spise og gå på do. Det blir slik da jeg ikke gjør annet enn å sitte foran pc-skjermen, eller med nesa gravd ned i en pensumbok og markeringstusjen i høyre hånd. Da småspiser jeg litt nå og da, og går på do hele tiden. Også tygger jeg altfor mye tyggegummi. Jeg har fått det for meg at det skal hjelpe på konsentrasjonen. Men tror ganske sikkert nå at det rett og slett er bullshit.

Det eneste som ser ut til å motivere meg akkurat nå er de fargerike markeringstusjene mine. Som den fotballfreaken jeg er (les: som den fotballfreaken jeg har til kjæreste), har jeg altså markeringstusjer med Liverpool FC. Fantastisk. Da jeg pent har nektet for at det er nødvendig å skaffe meg en fotballdrakt, må jeg si dette var en ok løsning.

Jeg skal prøve å finne motivasjon i andre ting, og forhåpentligvis få unnagjort et par skrevne sider til før jeg kryper under dyna (som forresten er en dobbeldyne - min nye kjærlighet for øyeblikket).




Fra bikinien til boblebuksa

For tre måneder siden skrev jeg dette på bloggen:

"Jeg har fire veldig gode venninner, som for noen dager siden dro avsted på reisen i deres liv. I over fire måneder skal de innom store deler av verden for å se og oppleve alt det fantastiske som er der ute. Jeg sitter her hjemme i sofaen og ser bilder de legger ut, og oppdateringer på bloggen deres. Det kribler i magen og klør i hele kroppen etter å få være med dem."

Lite visste jeg da om gjensynet jeg skulle få med dem 14. mars - I THAILAND! En annen venninne av meg, Ena, spurte meg om vi ikke skulle ta turen og besøke dem ettersom de hadde hele tre uker i Thailand, og før noen av oss egentlig skjønte hva som hadde blitt foreslått, stod vi på Gardermoen med flybillettene i hendene. Det var utrolig å pakke sekken og leve som backpacker med jentene i en uke i nydelige Thailand og Asia. Ena og jeg gjesteblogget om dagene sammen med jentene på bloggen deres, så hvis dere vil vite mer om hva vi gjorde, kan dere lese her.

 







Etter avskjeden med jentene som skulle videre til Filippinene, hadde Ena og jeg fem dager på egenhånd hvor vi fartet rundt og fikk sett enda mer av det Thailand hadde å by på. Reisen ble avsluttet med to utrolige netter i Bangkok. (Dessverre har jeg ingen bilder derfra enda, fordi Ena har alle.)

Jeg har med andre ord funnet ut at lykke for meg er å reise. Jeg kommer aldri til å bli mettet på det, og vil bare ut, ut, ut i den store, vakre verden.

Og er jeg ikke ute og reiser, så har jeg det fint da også! Påsken var veldig god å komme hjem til etter Thailand. Det ble å gå rett fra bikinien til boblebuksa, med hyttetur, ski og kvikk lunsj - akkurat det en påske skal inneholde. Første uke med skole etter ferien har også vært tipp topp. Har jobbet med nettavis hele uken, og skal fortsette neste uke. Gå inn på journalen og se hva vi har gjort!

I natt har jeg hatt overnattingsbesøk av min kjære pappa, noe som var veldig koselig. En skikkelig far-og-datter-kveld var akkurat det jeg trengte. I ettermiddag kommer kjæresten, og det gleder jeg meg selvfølgelig også til. Alltid veldig fint å se han igjen i helgene. Det skal bli så godt til høsten da vi begge blir boende i Oslo! 

Men, livet er ikke bare sus og dus. Jeg er et helt alminnelig menneske jeg også. Nå er det nemlig en klesvask, oppvask og jobb som venter!

 




Today's gonna be a good day

Er det ikke typisk at den morgenen man sitter på trikken på vei til skolen og føler at dagen er så god at en tweeter følgende melding: "Today's gonna be a good day", kommer man en time for tidlig på skolen? Jeg skjønner ikke at jeg som sitter oppe så lenge, og alltid ønsker at klokka ringer en time senere, presterer å glemme at jeg begynner en time senere på fredager. Og det er ikke det at det dette var noe som plutselig var nytt for dette semesteret. Neida, hver fredag gjennom hele forrige semester begynte vi halv ti. Jeg er så og si kronisk for sen, så at jeg har kommet en time før tiden, må være historisk. ..og mest sannsynlig et engangstilfelle.

Men, det har ikke ødelagt dagen min likevel! Vi var heldigvis tre stykker som hadde gått i samme felle, så det ble egentlig en koselig morgenstund før det brakte løs med årets første språktime etterfulgt av en lang forelesning om menneskerettigheter. Hele uka hadde jeg planlagt at jeg skulle komme meg på trening i dag kl 16, og dermed gikk jeg hele dagen og grugledet meg til det. Da det viste seg å bli 100 % vellykket ga det meg en enda bedre følelse og masse godt humør, der jeg løp hjem for en rask dusj. Jeg hadde nemlig mindre enn en time til jeg skulle sitte på toget til Kongsvinger og kjæresten. Jeg rakk det med ca 30 sekunders margin, og fant ut at dusjen jeg akkurat hadde tatt så og si var bortkastet.

Nå som jubileumssendingen til Idol er ferdig, skal jeg opp og hoppe for å ordne tacokos til kjæresten kommer hjem fra trening. Vi har tenkt å prøve oss på den nye serien til NRK, nemlig "Halvbroren", så jeg har litt fredagskos foran meg.

God fredag, og god helg! :-)




Reiselysten

Jeg har fire veldig gode venninner, som for noen dager siden dro avsted på reisen i deres liv. I over fire måneder skal de innom store deler av verden for å se og oppleve alt det fantastiske som er der ute. Jeg sitter her hjemme i sofaen og ser bilder de legger ut, og oppdateringer på bloggen deres (reisefeber2013.blogg.no). Det kribler i magen og klør i hele kroppen etter å få være med dem. Så reiselysten som jeg er, er det nesten litt vondt å tenke på opplevelsene de nå står overfor. Selvfølgelig unner jeg jentene turen deres, for dette har de virkelig gjort seg fortjent til, men jeg sitter kanskje og ønsker at jeg hadde tatt det samme valget. 

På den andre siden er jeg jo ufattelig fornøyd med livet mitt sånn det er nå. Jeg studerer akkurat det jeg har ønsket hele livet, og jeg har verdens beste familie, venner og kjæreste rundt meg. Derfor så vil jeg ikke klage, men det hindrer meg ikke i å drømme likevel. Jeg vet at en dag skal jeg ut og gjøre det jentene gjør nå. Jeg har i alle fall ikke planer om å si meg fornøyd med å ha sett verden. Heldigvis så lever jeg enda på det fantastiske året jeg var utvekslingsstudent i USA. Og forresten,vertsfamilien min kommer på besøk til sommeren! Som jeg gleder meg!

Litt rart å se tilbake på det første møtet med vertsfamilien. Føles som en evighet siden!




Bildeserie julen 2012

Julen har vært veldig innholdsrik og koselig! Jeg har fartet fra det ene middagsselskapet til det andre, og hatt mange koselig stunder. Her kommer noen øyeblikk som forteller hva jeg har holdt på med i jula.
 

Julaften kunne starte så fort lillesøster og jeg har lagt gavene under treet. Storesøster i bakgrunnen ser ut til å glede seg også..




Julia pyntet middagsbordet.
 

 

Ikke bare var bordet pent, men tante og mine kjære søstre var fornøyde med middagen også.


Her sluker vi i oss deilig dessert mens skravla går.




Eli var årets julenisse og delte ut pakkene.




Og jeg var overlykkelig over å få mine to første LP-plater jeg kan legge til i samlingen jeg har fått etter mamma.



Og så til mobil-bildene..

Kusina mi som ikke fikk feiret med oss fordi hun var i Thailand, hadde lagd fine pepperkaker til oss. 


Da julaften var over var det tid for mer kos. Andre juledag ble ikke noen festdag som planlagt, men en koselig filmkveld med søstrene sisters.


Etter en uke med middagselskap etter middagselskap var det tid for jobb. Natt til nyttårsaften ble jeg faktisk med kjæresten på jobb for å kjøre aviser.



Og selve nyttårsaften spiste jeg middag hos bestevenninna mi.


Etter middag var det fest og endelig fikk jeg mitt første nyttårskyss!


Da alle hadde kommet seg etter en fin nyttårsaften skulle gutta ha pokerkveld. Pernille og jeg dro dermed ut på skøyter for å ikke forstyrre.


Siste kvelden hjemme før det bar av sted tilbake til Oslo ble brukt på spill med pappa, lillesøster og kjæresten. Seieren kommer jeg til å leve på i flere måneder..






 




2013

Jeg sitter på bussen inn til Oslo etter en fantastisk god og lang juleferie. Søndagene jeg reiser tilbake inn til Oslo bruker alltid å være litt kjedelige og jeg føler meg alltid litt tom. I dag er jeg litt tommere enn vanlig. Det har vært så deilig å være rundt familie, kjæresten og venner i flere uker, at jeg skulle ønske det varte bittelitt lenger. Innerst inne veit jeg jo at det kommer til å bli greit å finne tilbake til rutinene igjen. Et nytt semester står for døren i morgen, og jeg burde være glad jeg i det hele tatt får muligheten til å møte opp og fortsette andre semester. Jeg hadde jo en matteeksamen i høst fra videregående som var avgjørende for om jeg fikk fortsette eller ikke, og guess what? JEG BESTOD! Skuldrene mine ble nok noen kilo lettere og sank sikkert en halvmeter ned da jeg ringte skolen og fikk resultatet. Nå kan jeg endelig legge den fullt og helt bak meg.

Selv om det er litt trist at juleferien er over, er jeg likevel klar for et nytt år og et nytt semester. Jeg tror nok 2013 kommer til å bli et veldig bra år med mye spennende i vente!

Nå er jeg nødt til å skru opp lyden på Spotify for å overdøve den spansktalende damen bak meg, som har skravlet i telefonen i en time snart... Jeg har ikke noe imot spanjoler altså, men skal du først snakke høyt i telefonen på bussen, hadde det vært litt morsommere om jeg kunne tyvlytte på samtalen.. Uansett, jeg må legge vekk PC-en også, ellers blir jeg altfor bilsyk her jeg sitter! Snekrer sammen en bildeserie fra jula senere i kveld!

Et litt sent GODT NYTT ÅR til alle sammen :-)




Hjem til jul

Jeg sitter tullet inn i pleddet i sofakroken hos svigermor, mens kjæresten handler inn julegaver på siste innspurt. Jeg har bare ligget og latet meg, og sett på gode, gamle julefilmer på NRK1. Nå er det beat for beat med julesanger for full hals som går. Det passer meg egentlig veldig fint i dag, etter et festlig arrangement hos en kamerat fra videregående i går. Rundt 50 stykker fra trinnet samlet seg for å drikke jula inn, som det så fint ble kalt, og moro var det!

 På etterlengtet jentevors!

 

Jeg kjenner at julestemningen begynner å snike seg inn på meg. Da en flytter hjemmefra, blir ikke desember helt det samme med tanke på julestemning. Når jeg tenker meg om har kanskje ikke desember vært helt det samme på flere år. Da en gikk på barneskolen og ungdomsskolen var julen en mye større del av skolegangen. I grunnen på videregående også. En gjorde juleting sammen med klassen, som å synge julesanger, se en julefilm, drikke gløgg og spise pepperkaker. 

Heldigvis var det nok av julestemning og juleglede i London, og det var en kjempekoselig førjulstur. I morgen bærer det hjem til pappa for den tradisjonelle grøtspisingen med mandel og marsipangris, før vi pynter juletreet alle sammen. Jeg gleder meg veldig til å feire den koseligste høytiden jeg vet om sammen med alle jeg er glad i. Jula kommer til å være fyllt av hyggelige middager og fester med folk jeg ikke har sett på lenge. Nå vet jeg hva det betyr å komme hjem til jul. 

Lite bildedryss fra London. Til min store fortvilelse lå kameraet igjen hjemme, og dermed ble kvaliteten på bildene deretter..















JULEFERIE!

Vips så var det desember og juleferie. Jeg overlevde matteeksamen, så får vi se om resultatet dreper meg eller ikke. Jeg har levert min tiende oppgave på skolen, og kommet meg gjennom semesteret med alt godkjent. Nå skal jeg ta meg en lang juleferie og bare kose meg med pepperkaker, gløgg, nisser og alt det andre desember har å by på. 

Om en uke i dag reiser jeg til England med kjæresten, noe jeg ser veldig frem til. Da blir det både musikal i London og fotballkamp i Liverpool. Jeg gleder meg! Men før den tid skal jeg få med meg julebordet til journalistikkstudentene som en pangavslutning på semesteret, og jeg skal få tjent opp litt penger med jobb. 

Det ser ut til at desember blir en veldig fin måned, og julekalender fra svigermor gjør det ikke akkurat verre...


Julestemning :-)







Anne Matte nok en gang

Siste innspurt før juleferie om en uke kjennes på hele kroppen. Etter siste runde med medierulleringer de to forrige ukene, fikk vi prøvd oss som nettjournalister og vi produserte vår egen avis helt fra bunnen av. Det vil si at alt av layout og design var en del av prosessen, noe som var kjempespennende. Journalistikkutdanningen har vært så mye mer enn jeg har forestilt meg, og jeg har blitt så positivt overrasket. Men uansett hvor gøy det er, skal det selvfølgelig bli godt med juleferie. Vi har en siste innlevering mandag neste uke, men den blir dessverre ikke veldig prioritert fra min side.

Jeg skal nemlig endelig bli ferdig med videregående og ta den matteeksamen jeg aldri fikk tatt i vår på grunn av sykdom. Jeg fikk jo en allergisk reaksjon i øyene dagen før eksamen, slik at jeg ikke hadde noen sjanse til å fullføre. Utrolig kjipt, men jeg kom jo heldigvis inn på høgskolen, med betingelsen om at jeg måtte ta opp eksamen til høsten. I utgangspunktet skulle trekkingen av fag skje på nytt, og jeg kunne ha kommet opp i engelsk. Det ville ha vært lykke, men så heldig var jeg selvfølgelig ikke. Nok en gang falt det på matte, og jeg skal opp i min fjerde matteeksamen. Hurra. Fredag er datoen, noe som betyr at denne uka bare har gått i plusser og minus, potenser og logaritmer, funksjoner og grafer. Jeg føler ikke at jeg har kontroll på så mye som halvparten, for hvor mye husker man et halvt år etter en trodde en var ferdig med matte for godt? Heldigvis har ikke karakteren så mye å si, så lenge jeg består. Dersom jeg skulle stryke, ryker studieplassen på journalistikken og stipendet. Det kan virkelig ikke skje. 

Det er så mange rundt meg som gir meg klapp på skulderen og sier at det kommer til å gå bra. Dette kommer du til å greie fordi vi vet du er så flink, hører jeg stadig vekk. Det er kjempekoselig å få høre sånt av mennesker jeg ikke har kjent i mer enn tre måneder. Uansett hvordan det måtte gå på eksamen, så vet jeg i alle fall at jeg oppfattes som ei ordentlig jente, noe som gleder et hjerte langt mer enn en toppkarakter i matte (selv om det også hadde vært veldig fint selvfølgelig). 

Nå venter litt søvn, før klokka ringer og jeg skal ha mer kvalitetstid med matteboka! 

 

Fant et bilde fra jeg leste til matteeksamen på ungdomsskolen.
Riktignok 3 1/2 år siden, men kunne like gjerne vært tatt i dag...





Senkede skuldre

Lørdagskveld som fotballfrue var veldig hyggelig. Jeg var stolt over å sitte side om side med kjæresten min, og det var moro å få være en del av hans verden. Det ble en livlig kveld, og da jeg til og med fikk svingt meg litt på dansegulvet, så jeg ikke hvordan det kunne bli bedre. Det ble med andre ord en veldig vellykket helg, og da jeg i tillegg fikk skrevet ferdig og levert oppgaven min i går, kjente jeg en stor lettelse.

Da jeg våknet i dag vurderte jeg å sette på meg supermanndrakta, på grunn av en obligatorisk språktest, som jeg har gruet meg til lenge. Men takket være timer med pugging og terping på setningsanalyser, symmetriregler og annen grammatikk i går kveld, fant jeg ut at jeg skulle klare meg med to omega-3-kapsler og litt D-vitamin. Heldigvis viste det seg at jeg kunne gjennomføre prøven relativt forberedt. Du kan tro jeg pustet godt ut da jeg uten tvil hadde bestått. 

Dermed har jeg nå en langt mindre stressende uke foran meg, og jeg skal prøve å utnytte det så godt som mulig. Det første punktet på listen min er å få nok søvn, slik at jeg kan møte uthvilt til en lang dag med intervjuteknikk i morgen, før det bærer av sted på jobb. 

Nå skal det soves godt!

 

 Fine på fotballfest 








Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » Oktober 2015


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits