Du er din egen lykkes smed


I likhet med mange andre, prøvde jeg som barn en mengde ulike fritidsaktiviteter. Jeg gikk på ski, jeg lærte meg noter og bjelleklang på piano, var drillpike fra jeg var gammel nok til å gå i (noenlunde) takt i 17. mai-toget, til jeg ble drillinstruktør i stedet. Jeg prøvde meg også på trompet i er par måneder, spilte fotball på blandalag hvor det hendte vi møtte opp til kamp i gummistøvler. Bestevenninna mi og jeg ble hekta på turning og øvde dag ut og dag inn på alle mulige triks. Det var nok en sommer jeg sto like mye på hendene som på føttene. Da jeg begynte i 7. klasse kom jeg inn i håndballmiljøet og fikk prøve meg som keeper, noe jeg lenge hadde ønsket. Det var likevel ikke før jeg gikk i 9. klasse og kommunen for første gang kunne tilby dansekurs, at jeg befant meg 100% i mitt rette element. Hip hop, funk, jazz, moderne og musikaldans var blant sjangerne vi fikk prøve oss på, og jeg elsket det. Endelig kunne jeg stå på første rad og være selvsikker. Dette mestret jeg, og det var en lykkerus jeg ikke hadde vært borti tidligere. Bestevenninna mi og jeg hadde selvfølgelig danset til Britney på barneskolen, men det var ikke lidenskap på samme nivå som nå. Resten av årene på ungdomsskolen og alle tre årene på videregående ? med blant annet et utvekslingsår i USA med mye fokus på dans som følge av at jeg kom med på skolens dansekompani ? ble dette min aller største hobby. 

Men så sa det stopp. Jeg ble ferdig med 13 års skolegang. Oslo og studentlivet var neste stopp, og med så mye nytt på planen, kunne jeg ikke prioritere dansingen. Eller, rettere sagt; jeg valgte å ikke prioritere dansingen. Journalistikkstudiet, ny by, nye venner og ny jobb slukte mye tid og energi. Innerst inne vet jeg at dette nok ble en unnskyldning jeg tok for gitt, for å lette litt på samvittigheten for at jeg ga så lett slipp på det jeg hadde mest lyst til å gjøre.

På lørdag stod jeg på en scene og danset igjen for første gang på over tre år. Jeg fikk en forespørsel om å opptre på kommunens årlige frivillighetsgalla, og selv om hver eneste stive dansemuskel i kroppen min skrek at dette er du kanskje ikke helt klar for, sa hjertet ja. Det samme hjertet banket ufattelig raskt og urytmisk idet jeg gikk på scenen for å fremføre min selvkoreograferte solo til "Tears in Heaven". 2 minutter og 40 sekunder senere var jeg ufattelig lettet. Jeg hadde klart å gjennomføre, og i tillegg hadde det gått bra også! En lidenskap jeg har visst aldri har forsvunnet helt, men som har blitt skjøvet litt til side for andre ting, har nå kommet sterkt tilbake, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av den. Jeg elsker å koreografere, å gi musikken bevegelse, å formidle uten ord. Jeg elsker å danse.

To dager etter min lille fremføring fikk jeg en melding fra noen jeg ikke kjenner, som sa at jeg gjorde inntrykk med dansen min. "Fantastisk var du" stod det skrevet. Å få slike ord av en fremmed styrket mitt ønske om at dette er noe jeg vil finne mer tid til. Det ga meg også en bekreftelse på at dette er noe jeg kan bruke mer tid på.

Jeg skal ikke lyve og si at kroppen ikke merket at den ikke har danset på over tre år, for det gjorde litt vondt også. Blåmerker her og der samt støle ledd, dukket selvfølgelig opp. Men gleden over å ha blitt glad i å danse igjen overskygger det glatt. Det har gitt meg inspirasjon til å få kroppen i gang igjen. Frem til jeg finner en plan for hvordan jeg kan få plass til dansen i en travel hverdag med skole og jobb, skal jeg i alle fall bruke inspirasjonen jeg har fått av meg selv til å trene på andre måter. Jeg skal løpe, sykle, ta knebøy, tøye og en gang iblant skyve bort møblene i stua for å ta en piruett eller ti. 

Dette handler ikke om at jeg skal trene for få en fin kropp, passe inn i en viss størrelse, kunne sammenligne meg med jentene på forsidene av motebladene og alt det andre kroppshysteriet. Dette handler om at jeg har latt meg inspirere av meg selv og funnet det som gjør meg aller mest glad og som beveger noe i meg. Finn det du også.





3 kommentarer

Ine

21.10.2015 kl.20:55

Så bra skrevet Anne Marit! Skulle ønske jeg fikk sett dansen din❤️

Tante

21.10.2015 kl.21:26

Veldig lei meg for at jeg ikke var hjemme å kunne se deg danse igjen! Men jeg vet fra før at du kan 👍 Bra å følge hjertet sitt 💙 Fortsett med det, beste Anne Marit! Godt skrevet forresten, en skulle nesten tro det var skrevet av en journalist 😉

Kusine Bine

21.10.2015 kl.22:16

Neste gang er gutten min eldre enn to uker og kan enten være med eller jeg kan låne ham bort en liten stund. Hadde så lyst til å se deg!! -så gleder meg til neste gang!! Du er lidenskapelig flink både å uttrykke deg gjennom dansen men også i måten å skrive på. Du er et forbilde! ♡



Skriv en ny kommentar



Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort.♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡