En liten søster og en stor venn


I dag klemte jeg min lillesøster på gjensyn til neste år. Hun sitter nemlig i dette øyeblikk på et fly som skal ta henne helt til New Zealand, hvor hun skal gå på skole og bo det neste året. Ifølge henne selv skal hun bo på det stedet som ligger lengst unna Oslo i hele verden. Snakk om å dra så langt hjemmefra som mulig. Alle jeg har snakket med i forkant av lillesøsters store reise, forteller meg hvor tøff hun er som skal SÅ langt vekk, SÅ lenge. «Det er ikke alle som er så modige at de drar på utveksling et helt år på videregående.» For meg har det alltid vært en selvfølge at hun skulle reise. Storesøster gjorde det jo, og jeg gjorde det jo. Men nå som hun har dratt innser jeg at «jo visst søren er hun tøff.» Og det har hun egentlig alltid vært. Mye tøffere enn den pinglete storesøstra si som så vidt tør å bade i Norge i juni. Tenk så fint å ha en lillesøster man kan se opp til.

De siste månedene har jeg tilbrakt enda mer tid med lillesøster enn vanlig. Man prøver liksom å kompensere for tida man veit man mister sammen. Det har vært veldig fint, samtidig som jeg nå veit at det må en liten avvenningsfase til. Det er jo lillesøster jeg ringer hvis jeg kjeder meg på bussen hjem. På shopping er det lillesøster som forteller meg at den grå buksa ikke sitter noe fint. Hvis jeg får lyst til å sitte ved vannet på Aker Brygge, er det lillesøster som spiser is med meg blant måkene. Trenger jeg motivasjon til noen timer på lesesalen, er det lillesøster som blir med meg. Det er jo lillesøster jeg ler og gråter mest med.

Ingen tårer falt da vi vinket hadet i dag tidlig, men det er vanskelig å holde de tilbake nå da jeg tenker på alle de fine stundene som må vente helt til neste sommer. Samtidig er jeg så takknemlig for at hun får lov til å dra ut i verden på egenhånd. Oppleve, utforske, lære.

Noe av det siste jeg gjorde før vi skilte lag i dag, var å flette håret hennes. Det var et fint øyeblikk. Jeg tror det var første gang hun var fornøyd med flettene og jeg ikke måtte gjøre det om igjen. Om det var fordi jeg konsentrerte meg ekstra hardt, og ville gi henne de perfekte flettene som skal holde i over et døgn på flytur, eller om det var hennes gode samvittighet som bare holdt kjeft om at det kunne vært finere, det veit jeg ikke. Det var helt sikkert litt begge deler. Det er jo bare sånn det er å være søstre.

Og det fine med å være søstre, er at det er akkurat det vi kommer til å være i like stor grad dette neste året, selv om vi ikke ses.
 

Bildedryss fra de siste månedene med søstertid



Processed with VSCO with a5 preset










 

 

 

 

 





Ingen kommentarer




Skriv en ny kommentar



Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort.♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡