Tida flyr

Oi oi oi, ja tida flyr! Det er utrolig mye som har skjedd siden sist. Sånn er det vel egentlig alltid, ettersom jeg ikke har vært den bloggeren jeg en gang var, på flere år. Likevel hender det at jeg får lyst til å klikke meg inn her og dele litt tanker og snakke med meg selv, og godt er det. De siste månedene har gått med til veldig mye spennende. På skolen har jeg vært gravejournalist, jeg har vært i Spania med en venninne, feiret påske i Estland med familien der, flyttet sammen med kjæresten min, OG fått plass som utvekslingsstudent i Dublin til høsten!

Det har altså vært mange høydepunkter den siste tiden, men noe av det jeg har gledet meg mest over, er selvfølgelig å kunne bo under samme tak som min bedre halvdel. Vi har nå delt leilighet i tre uker, og det har vært tre fantastiske uker. Det blir en spennende tid fremover hvor vi virkelig lærer hverandre å kjenne på godt og vondt, og får prøvd hvordan det er å være samboere. Jeg tror det kommer til å bli en fantastisk sommer her i Oslo! Bare jeg får levert fordypningsoppgaven min først, og tatt sommerferie!

Et annet høydepunkt er så klart at jeg nok en gang skal være utvekslingsstudent. Ikke like langt og lenge, denne gangen, men 3,5 måned i Dublin, blir nok minst like bra! Jeg skal gå på Griffith College og fortsette journalistikkstudiet der, og det kommer til å bli veldig spennende! Det som kanskje blir minst like spennende, blir å være borte fra kjæresten over en så lang periode. MEN, jeg vet det kommer til å gå bra, selv om det sikkert blir litt tøft og tungt til tider. Heldigvis er ikke verden mindre enn at det går an å komme på helgebesøk.

Nå venter fordypningsoppgaven, så får jeg se om jeg sniker meg tilbake hit om ikke altfor lenge... 




En lillesøster som ler

Å ta opp telefonen, trykke på favoritter og navnet til lillesøsteren min, er tre enkle ting å gjøre for å høre stemmen til et menneske jeg er veldig glad i. Og akkurat disse tre enkle tingene har jeg gjort oftere den siste tiden. Noen ganger er det å snakke med en 13-åring noe av det mest fantastiske som finnes. Det er så mange tanker. Så mange følelser. Spesielt de siste ukene har det vært mye på hjertet. En venninne av lillesøster har blitt alvorlig syk, og da er det plutselig veldig mye som farer gjennom hodet til en 13-åring. Men også gjennom hodet til en 20-åring. Det føles godt å kunne være en storesøster som kanskje gjør en vanskelig situasjon, litt mindre vanskelig. Om så bare i noen minutter mellom pipetonene. 

For et par timer siden, forstod jeg et ord litt bedre. Lykkefølelse. I telefonen min hørte jeg en latter, som kanskje er en av de fineste lydene som kan lages. Den var lystig. Og ekte. Det var lillesøster som lo.

Jeg er et menneske som lett lar meg påvirke av andres følelser. Slitsomt, tenker kanskje noen. Fint, tenker jeg. Jeg er glad for at jeg kan dele andres følelser, og få kjenne på hvordan menneskene rundt meg har det. Det gjør det kanskje vanskeligere for meg selv, men jeg tror det kan hjelpe andre, og det er så mye viktigere. Enhver tåre som smitter over på meg, og som jeg gråter for andre, er så verdt øyeblikkene jeg får smile av at noen andre ler. 

Da jeg hørte min kjære lillesøster le, ble jeg litt nostalgisk, og savnet skøyerstrekene våre sammen på Finnskogen hjemme hos pappa. Heldigvis ses vi uten at for mange uker går mellom hver gang. Og i mellomtiden kan vi, takket være herr Alexander Graham Bell, holde skøyerstrekene noenlunde vedlike med kun noen få tastetrykk.







2014

Et helt semester måtte komme og gå, før jeg skulle rote meg inn på bloggen igjen. Det er rart hvor opptatt jeg har blitt av å lese andres blogger, i stedet for å oppdatere min egen. Jeg tar det som et tegn på at jeg har det så fint og flott, og at bloggen ikke er det viktigste i livet mitt. 

Jeg har hatt første helgen tilbake i Oslo etter en fantastisk juleferie, med altfor mye ribbe, lefser og sylte, spillkvelder, og bare kos. Det har vært så godt å sitte under pleddet i sofaen hjemme hos pappa, med en malende katt i fanget, og med juletreet som utsikt. Jula kommer alltid til å være min favoritthøytid.

Før jul fullførte jeg mitt tredje semester på journalistikk, og jeg er nå akkurat halvveis med bachelorgraden min. Egentlig en veldig absurd tanke. Tida går så altfor fort! Fra oktober og frem til jul, var jeg i praksis hos NRK Super (Radio), og fikk være med på å lage utrolig mye gøy radio for barn, blant annet barnetimen. Jeg tok juleferie med en tåre i øyekroken, fordi jeg ikke hadde lyst til å forlate pulten og plassen som ganske fort føltes som bare min. En vakker dag skal jeg tilbake. Jeg SKAL. Enkelt og greit.

I morgen er siste fridag før det braker løs med skolestart og et nytt semester igjen, og da skal jeg få lagt ut litt bildedryss fra jula. Den snille familien min har gitt meg speilrefleks i julegave, og forhåpentligvis kan det føre til at det blir mer liv på bloggen. Men jeg lover ingenting. 

..og for de som måtte lure på om jeg har farget håret, lagt på meg, fått regulering, blitt brun eller endret utseende på andre måter siden forrige bloggpost i august, får dere svaret deres her. Et selvportrett fra nyttårsaften 2013. Godt nytt år, forresten :-)







Jeg er stolt

(Skrevet på torsdag, men fikk ikke postet før nå)

Det måtte nesten 20 leveår til før jeg kom meg opp på Ekebergsletta og Norway Cup. Nå har jeg jo aldri spilt fotball selv (bortsett fra blandalaget i lille bygda mi de første årene på barneskolen), eller hatt søsken som har spilt fotball, slik at det aldri har vært veldig naturlig for meg å ta turen til en av verdens største fotballturneringer. I år tok jeg likevel mot til meg, og satte meg på bussen som straks ble fylt opp av unge mennesker i strømper og med tall på ryggen. Jeg dro likevel ikke for å se noen familiemedlemmer eller venner spille, men for å heie frem et menneske som har gjort minst like stor innsats som laget han trener. Dersom noen for et års tid siden hadde fortalt meg at jeg kom til å stå på sidelinjen med nerver i hele kroppen og mens hendene dro nervøst over ansiktet, hadde jeg ledd rett ut. Men slik har det altså blitt. Med en kjæreste som dyrker fotballen som en tro og religion, har jeg alstå blitt bitt av basillen og faktisk engasjert meg i denne sporten jeg tidligere så på med spørsmålstegn. 

Jeg har blitt spesielt engasjert da min kjære selv er ute på banen, men i dag fikk til og med guttegjengen med sekstenåringer han trener meg til å holde pusten noen øyeblikk. Jeg tror ikke det bare var selve spenningen i fotballkampen som kalte frem disse følelsene, men det å kunne dele et slikt viktig øyeblikk sammen med en av de som betyr aller mest for meg, gjorde noe med meg. Et sted under de 60 minuttene ballen ble sparket frem og tilbake, tenkte jeg på hvor stolt jeg faktisk er av kjæresten min. Ikke bare fordi han har trent et lag og oppnådd gode resultater, men fordi han har tatt drømmen sin om å trene et lag på alvor, og at han verdsetter så utrolig mye mer enn selve konkurransen fotball ofte handler om. Min bedre halvdel har virkelig tatt vare på disse guttene og vist en enorm omsorg for dem. Han har oppmuntret og pushet, men også trøstet og beroliget. 

Mens jeg sto og betraktet gjengen som hadde samlet seg etter et kjipt tap som dessverre sendte de hjem etter en åttendelsfinale, kom en av mammaene bort til meg, som faktisk også var norsklæreren min og en person jeg så opp til på barneskolen. Hun fortalte meg at jeg virkelig hadde funnet meg en kjernekar, og at hun rett og slett ble rørt over måten han har brydd seg om og tatt vare på denne guttegjengen. Og mens hun skrøt, kjente jeg at jeg ble rakere i ryggen og tenkte at det er min kjæreste hun snakker om. Jeg innså der og da at han ikke bare var en stor inspirasjon for guttene som satt i ring rundt ham, men også for meg.

Den enorme lykken jeg har følt siden vi holdt hender første gang, ser ut til å vokse seg større hver eneste dag. Jeg er så glad for at jeg har en kjæreste som kan inspirere meg og gi meg tro på at alt faktisk er mulig. Takk for at du er den du er.

Meg og min supermann lenge før vi kunne kalles kjærester




Besøk fra US and A!

Plutselig fikk jeg lyst til at hendene skulle fare over tastaturet og sette sammen bokstaver til ord, ord til setninger, og setningene et blogginnlegg. Som vanlig er jeg en veldig ustabli blogger, og titter bare innom en gang i blant. Det virker som om jeg har så mye å holde på med, og så mye å glede meg over, at jeg rett og slett ikke har det sterke behovet for å skrive her som før. MEN, det er fortsatt godt de få gangene jeg bestemmer meg for å skravle litt med meg selv på bloggen.

Godt er det også at det er skikkelig sommervær, og at jeg nyter sommerferien så godt som det går an. Jeg har som mange andre jobbet litt, men hele juli til nå har gått med til forberedelse til Finnskogdagene, selve Finnskogdagene og ikke minst: USA-BESØK!!! Det har vært fantastisk å være gjenforent med vertsfamilien og vi har hatt noen utrolig fine dager. Veldig moro at de endelig kunne komme til Norge og se min verden. De var hos oss under Finnskogdagene og fikk med seg at jeg var årets Finnskogbrud - som for meg var en stor ære og noe jeg lenge har håpet å få muligheten til - og det flotte teaterstykket vårt vi spiller årlig under Finnskogdagene, nemlig "Spillet om innvandrerne". Vi har også hatt en dag i Oslo sammen, og reist til Drammen for å lete frem steder der vertsmors forgjengere holdt til, noe jeg tror var veldig stort og viktig for henne. Videre gikk turen til Bergen og alt det flotte regnværsbyen har å by på, og til slutt hurtigruta opp til Trondheim, før de fløy videre til Paris for å krysse av litt til av Europa fra listen sin. 

Det føles litt tomt og rart, men jeg kan ikke være lei meg for at våre veier nå er skilt nok en gang. Jeg er bare takknemlig for at jeg fikk en så fantastisk vertsfamilie det året jeg var i USA, og at vi har holdt kontakten så lenge. De er ikke bare vertsfamilien min, men familien min. Mine kjære amerikanere jeg har blitt så utrolig glad i.

 

På ferga til Bygdøy i Oslo med vertsfamilien og lillesøster



Frognerparken måtte de selvfølgelig få se

 

På skogstur (Gottlundsmarsjen) med vertsmor og vertsfar



Finnskogbrudeparet med foreldre

..og så med hele familien (minus lillesøster)

DER var lillesøster med

Fra brudefølget



Vi måtte selvfølgelig prøve noen runder kubb


Og det er vel ikke så nøye hvem som vant av jentene og gutta

Hipp hipp hurra for pappa som hadde bursdag midt oppe i det hele

Alltid moro i bilen med familien Raaberg!

Bergen bydde på regnvær, men pappa og jeg var forberedt!


Likevel vurderte lillesøster og jeg å kjøpe oss sydvester...

Bryggen i Bergen



Pappa og lillesøster på Bryggen i Bergen



"Frieren" i Geirangerfjorden sett fra Hurtigruta

Det første som møtte oss i Trondheim var en regnbue!


Vertsøster og med på den gamle bybroa i Trondheim

Nidarosdomen var et selvsagt turistmål




Konsentrasjon: Samle tankene sine om noe bestemt

Jeg finner alltid ut at blogging er en god ide, når jeg har andre ting å gjøre som burde stått flere meter høyere opp på prioriteringslista. For meg spiller det tydeligvis ingen rolle at jeg om 38 timer skal levere eksamen, og dermed si hadet til første året med journalistikk og hei til sommerferie.

Konsentrasjon er nærmest ukjent for meg akkurat nå, men jeg tror vi skal bli bekjente utover kvelden. Og i løpet av morgendagen har vi nok knyttet sterke vennskapsbånd. Jeg er kjent for å ta det litt med ro i starten, men veldig god på siste innspurt. Det eneste jeg føler jeg har fått gjort i dag er å spise og gå på do. Det blir slik da jeg ikke gjør annet enn å sitte foran pc-skjermen, eller med nesa gravd ned i en pensumbok og markeringstusjen i høyre hånd. Da småspiser jeg litt nå og da, og går på do hele tiden. Også tygger jeg altfor mye tyggegummi. Jeg har fått det for meg at det skal hjelpe på konsentrasjonen. Men tror ganske sikkert nå at det rett og slett er bullshit.

Det eneste som ser ut til å motivere meg akkurat nå er de fargerike markeringstusjene mine. Som den fotballfreaken jeg er (les: som den fotballfreaken jeg har til kjæreste), har jeg altså markeringstusjer med Liverpool FC. Fantastisk. Da jeg pent har nektet for at det er nødvendig å skaffe meg en fotballdrakt, må jeg si dette var en ok løsning.

Jeg skal prøve å finne motivasjon i andre ting, og forhåpentligvis få unnagjort et par skrevne sider til før jeg kryper under dyna (som forresten er en dobbeldyne - min nye kjærlighet for øyeblikket).




Fra bikinien til boblebuksa

For tre måneder siden skrev jeg dette på bloggen:

"Jeg har fire veldig gode venninner, som for noen dager siden dro avsted på reisen i deres liv. I over fire måneder skal de innom store deler av verden for å se og oppleve alt det fantastiske som er der ute. Jeg sitter her hjemme i sofaen og ser bilder de legger ut, og oppdateringer på bloggen deres. Det kribler i magen og klør i hele kroppen etter å få være med dem."

Lite visste jeg da om gjensynet jeg skulle få med dem 14. mars - I THAILAND! En annen venninne av meg, Ena, spurte meg om vi ikke skulle ta turen og besøke dem ettersom de hadde hele tre uker i Thailand, og før noen av oss egentlig skjønte hva som hadde blitt foreslått, stod vi på Gardermoen med flybillettene i hendene. Det var utrolig å pakke sekken og leve som backpacker med jentene i en uke i nydelige Thailand og Asia. Ena og jeg gjesteblogget om dagene sammen med jentene på bloggen deres, så hvis dere vil vite mer om hva vi gjorde, kan dere lese her.

 







Etter avskjeden med jentene som skulle videre til Filippinene, hadde Ena og jeg fem dager på egenhånd hvor vi fartet rundt og fikk sett enda mer av det Thailand hadde å by på. Reisen ble avsluttet med to utrolige netter i Bangkok. (Dessverre har jeg ingen bilder derfra enda, fordi Ena har alle.)

Jeg har med andre ord funnet ut at lykke for meg er å reise. Jeg kommer aldri til å bli mettet på det, og vil bare ut, ut, ut i den store, vakre verden.

Og er jeg ikke ute og reiser, så har jeg det fint da også! Påsken var veldig god å komme hjem til etter Thailand. Det ble å gå rett fra bikinien til boblebuksa, med hyttetur, ski og kvikk lunsj - akkurat det en påske skal inneholde. Første uke med skole etter ferien har også vært tipp topp. Har jobbet med nettavis hele uken, og skal fortsette neste uke. Gå inn på journalen og se hva vi har gjort!

I natt har jeg hatt overnattingsbesøk av min kjære pappa, noe som var veldig koselig. En skikkelig far-og-datter-kveld var akkurat det jeg trengte. I ettermiddag kommer kjæresten, og det gleder jeg meg selvfølgelig også til. Alltid veldig fint å se han igjen i helgene. Det skal bli så godt til høsten da vi begge blir boende i Oslo! 

Men, livet er ikke bare sus og dus. Jeg er et helt alminnelig menneske jeg også. Nå er det nemlig en klesvask, oppvask og jobb som venter!

 




Today's gonna be a good day

Er det ikke typisk at den morgenen man sitter på trikken på vei til skolen og føler at dagen er så god at en tweeter følgende melding: "Today's gonna be a good day", kommer man en time for tidlig på skolen? Jeg skjønner ikke at jeg som sitter oppe så lenge, og alltid ønsker at klokka ringer en time senere, presterer å glemme at jeg begynner en time senere på fredager. Og det er ikke det at det dette var noe som plutselig var nytt for dette semesteret. Neida, hver fredag gjennom hele forrige semester begynte vi halv ti. Jeg er så og si kronisk for sen, så at jeg har kommet en time før tiden, må være historisk. ..og mest sannsynlig et engangstilfelle.

Men, det har ikke ødelagt dagen min likevel! Vi var heldigvis tre stykker som hadde gått i samme felle, så det ble egentlig en koselig morgenstund før det brakte løs med årets første språktime etterfulgt av en lang forelesning om menneskerettigheter. Hele uka hadde jeg planlagt at jeg skulle komme meg på trening i dag kl 16, og dermed gikk jeg hele dagen og grugledet meg til det. Da det viste seg å bli 100 % vellykket ga det meg en enda bedre følelse og masse godt humør, der jeg løp hjem for en rask dusj. Jeg hadde nemlig mindre enn en time til jeg skulle sitte på toget til Kongsvinger og kjæresten. Jeg rakk det med ca 30 sekunders margin, og fant ut at dusjen jeg akkurat hadde tatt så og si var bortkastet.

Nå som jubileumssendingen til Idol er ferdig, skal jeg opp og hoppe for å ordne tacokos til kjæresten kommer hjem fra trening. Vi har tenkt å prøve oss på den nye serien til NRK, nemlig "Halvbroren", så jeg har litt fredagskos foran meg.

God fredag, og god helg! :-)




Reiselysten

Jeg har fire veldig gode venninner, som for noen dager siden dro avsted på reisen i deres liv. I over fire måneder skal de innom store deler av verden for å se og oppleve alt det fantastiske som er der ute. Jeg sitter her hjemme i sofaen og ser bilder de legger ut, og oppdateringer på bloggen deres (reisefeber2013.blogg.no). Det kribler i magen og klør i hele kroppen etter å få være med dem. Så reiselysten som jeg er, er det nesten litt vondt å tenke på opplevelsene de nå står overfor. Selvfølgelig unner jeg jentene turen deres, for dette har de virkelig gjort seg fortjent til, men jeg sitter kanskje og ønsker at jeg hadde tatt det samme valget. 

På den andre siden er jeg jo ufattelig fornøyd med livet mitt sånn det er nå. Jeg studerer akkurat det jeg har ønsket hele livet, og jeg har verdens beste familie, venner og kjæreste rundt meg. Derfor så vil jeg ikke klage, men det hindrer meg ikke i å drømme likevel. Jeg vet at en dag skal jeg ut og gjøre det jentene gjør nå. Jeg har i alle fall ikke planer om å si meg fornøyd med å ha sett verden. Heldigvis så lever jeg enda på det fantastiske året jeg var utvekslingsstudent i USA. Og forresten,vertsfamilien min kommer på besøk til sommeren! Som jeg gleder meg!

Litt rart å se tilbake på det første møtet med vertsfamilien. Føles som en evighet siden!




Bildeserie julen 2012

Julen har vært veldig innholdsrik og koselig! Jeg har fartet fra det ene middagsselskapet til det andre, og hatt mange koselig stunder. Her kommer noen øyeblikk som forteller hva jeg har holdt på med i jula.
 

Julaften kunne starte så fort lillesøster og jeg har lagt gavene under treet. Storesøster i bakgrunnen ser ut til å glede seg også..




Julia pyntet middagsbordet.
 

 

Ikke bare var bordet pent, men tante og mine kjære søstre var fornøyde med middagen også.


Her sluker vi i oss deilig dessert mens skravla går.




Eli var årets julenisse og delte ut pakkene.




Og jeg var overlykkelig over å få mine to første LP-plater jeg kan legge til i samlingen jeg har fått etter mamma.



Og så til mobil-bildene..

Kusina mi som ikke fikk feiret med oss fordi hun var i Thailand, hadde lagd fine pepperkaker til oss. 


Da julaften var over var det tid for mer kos. Andre juledag ble ikke noen festdag som planlagt, men en koselig filmkveld med søstrene sisters.


Etter en uke med middagselskap etter middagselskap var det tid for jobb. Natt til nyttårsaften ble jeg faktisk med kjæresten på jobb for å kjøre aviser.



Og selve nyttårsaften spiste jeg middag hos bestevenninna mi.


Etter middag var det fest og endelig fikk jeg mitt første nyttårskyss!


Da alle hadde kommet seg etter en fin nyttårsaften skulle gutta ha pokerkveld. Pernille og jeg dro dermed ut på skøyter for å ikke forstyrre.


Siste kvelden hjemme før det bar av sted tilbake til Oslo ble brukt på spill med pappa, lillesøster og kjæresten. Seieren kommer jeg til å leve på i flere måneder..






 




2013

Jeg sitter på bussen inn til Oslo etter en fantastisk god og lang juleferie. Søndagene jeg reiser tilbake inn til Oslo bruker alltid å være litt kjedelige og jeg føler meg alltid litt tom. I dag er jeg litt tommere enn vanlig. Det har vært så deilig å være rundt familie, kjæresten og venner i flere uker, at jeg skulle ønske det varte bittelitt lenger. Innerst inne veit jeg jo at det kommer til å bli greit å finne tilbake til rutinene igjen. Et nytt semester står for døren i morgen, og jeg burde være glad jeg i det hele tatt får muligheten til å møte opp og fortsette andre semester. Jeg hadde jo en matteeksamen i høst fra videregående som var avgjørende for om jeg fikk fortsette eller ikke, og guess what? JEG BESTOD! Skuldrene mine ble nok noen kilo lettere og sank sikkert en halvmeter ned da jeg ringte skolen og fikk resultatet. Nå kan jeg endelig legge den fullt og helt bak meg.

Selv om det er litt trist at juleferien er over, er jeg likevel klar for et nytt år og et nytt semester. Jeg tror nok 2013 kommer til å bli et veldig bra år med mye spennende i vente!

Nå er jeg nødt til å skru opp lyden på Spotify for å overdøve den spansktalende damen bak meg, som har skravlet i telefonen i en time snart... Jeg har ikke noe imot spanjoler altså, men skal du først snakke høyt i telefonen på bussen, hadde det vært litt morsommere om jeg kunne tyvlytte på samtalen.. Uansett, jeg må legge vekk PC-en også, ellers blir jeg altfor bilsyk her jeg sitter! Snekrer sammen en bildeserie fra jula senere i kveld!

Et litt sent GODT NYTT ÅR til alle sammen :-)




Hjem til jul

Jeg sitter tullet inn i pleddet i sofakroken hos svigermor, mens kjæresten handler inn julegaver på siste innspurt. Jeg har bare ligget og latet meg, og sett på gode, gamle julefilmer på NRK1. Nå er det beat for beat med julesanger for full hals som går. Det passer meg egentlig veldig fint i dag, etter et festlig arrangement hos en kamerat fra videregående i går. Rundt 50 stykker fra trinnet samlet seg for å drikke jula inn, som det så fint ble kalt, og moro var det!

 På etterlengtet jentevors!

 

Jeg kjenner at julestemningen begynner å snike seg inn på meg. Da en flytter hjemmefra, blir ikke desember helt det samme med tanke på julestemning. Når jeg tenker meg om har kanskje ikke desember vært helt det samme på flere år. Da en gikk på barneskolen og ungdomsskolen var julen en mye større del av skolegangen. I grunnen på videregående også. En gjorde juleting sammen med klassen, som å synge julesanger, se en julefilm, drikke gløgg og spise pepperkaker. 

Heldigvis var det nok av julestemning og juleglede i London, og det var en kjempekoselig førjulstur. I morgen bærer det hjem til pappa for den tradisjonelle grøtspisingen med mandel og marsipangris, før vi pynter juletreet alle sammen. Jeg gleder meg veldig til å feire den koseligste høytiden jeg vet om sammen med alle jeg er glad i. Jula kommer til å være fyllt av hyggelige middager og fester med folk jeg ikke har sett på lenge. Nå vet jeg hva det betyr å komme hjem til jul. 

Lite bildedryss fra London. Til min store fortvilelse lå kameraet igjen hjemme, og dermed ble kvaliteten på bildene deretter..















JULEFERIE!

Vips så var det desember og juleferie. Jeg overlevde matteeksamen, så får vi se om resultatet dreper meg eller ikke. Jeg har levert min tiende oppgave på skolen, og kommet meg gjennom semesteret med alt godkjent. Nå skal jeg ta meg en lang juleferie og bare kose meg med pepperkaker, gløgg, nisser og alt det andre desember har å by på. 

Om en uke i dag reiser jeg til England med kjæresten, noe jeg ser veldig frem til. Da blir det både musikal i London og fotballkamp i Liverpool. Jeg gleder meg! Men før den tid skal jeg få med meg julebordet til journalistikkstudentene som en pangavslutning på semesteret, og jeg skal få tjent opp litt penger med jobb. 

Det ser ut til at desember blir en veldig fin måned, og julekalender fra svigermor gjør det ikke akkurat verre...


Julestemning :-)







Anne Matte nok en gang

Siste innspurt før juleferie om en uke kjennes på hele kroppen. Etter siste runde med medierulleringer de to forrige ukene, fikk vi prøvd oss som nettjournalister og vi produserte vår egen avis helt fra bunnen av. Det vil si at alt av layout og design var en del av prosessen, noe som var kjempespennende. Journalistikkutdanningen har vært så mye mer enn jeg har forestilt meg, og jeg har blitt så positivt overrasket. Men uansett hvor gøy det er, skal det selvfølgelig bli godt med juleferie. Vi har en siste innlevering mandag neste uke, men den blir dessverre ikke veldig prioritert fra min side.

Jeg skal nemlig endelig bli ferdig med videregående og ta den matteeksamen jeg aldri fikk tatt i vår på grunn av sykdom. Jeg fikk jo en allergisk reaksjon i øyene dagen før eksamen, slik at jeg ikke hadde noen sjanse til å fullføre. Utrolig kjipt, men jeg kom jo heldigvis inn på høgskolen, med betingelsen om at jeg måtte ta opp eksamen til høsten. I utgangspunktet skulle trekkingen av fag skje på nytt, og jeg kunne ha kommet opp i engelsk. Det ville ha vært lykke, men så heldig var jeg selvfølgelig ikke. Nok en gang falt det på matte, og jeg skal opp i min fjerde matteeksamen. Hurra. Fredag er datoen, noe som betyr at denne uka bare har gått i plusser og minus, potenser og logaritmer, funksjoner og grafer. Jeg føler ikke at jeg har kontroll på så mye som halvparten, for hvor mye husker man et halvt år etter en trodde en var ferdig med matte for godt? Heldigvis har ikke karakteren så mye å si, så lenge jeg består. Dersom jeg skulle stryke, ryker studieplassen på journalistikken og stipendet. Det kan virkelig ikke skje. 

Det er så mange rundt meg som gir meg klapp på skulderen og sier at det kommer til å gå bra. Dette kommer du til å greie fordi vi vet du er så flink, hører jeg stadig vekk. Det er kjempekoselig å få høre sånt av mennesker jeg ikke har kjent i mer enn tre måneder. Uansett hvordan det måtte gå på eksamen, så vet jeg i alle fall at jeg oppfattes som ei ordentlig jente, noe som gleder et hjerte langt mer enn en toppkarakter i matte (selv om det også hadde vært veldig fint selvfølgelig). 

Nå venter litt søvn, før klokka ringer og jeg skal ha mer kvalitetstid med matteboka! 

 

Fant et bilde fra jeg leste til matteeksamen på ungdomsskolen.
Riktignok 3 1/2 år siden, men kunne like gjerne vært tatt i dag...





Senkede skuldre

Lørdagskveld som fotballfrue var veldig hyggelig. Jeg var stolt over å sitte side om side med kjæresten min, og det var moro å få være en del av hans verden. Det ble en livlig kveld, og da jeg til og med fikk svingt meg litt på dansegulvet, så jeg ikke hvordan det kunne bli bedre. Det ble med andre ord en veldig vellykket helg, og da jeg i tillegg fikk skrevet ferdig og levert oppgaven min i går, kjente jeg en stor lettelse.

Da jeg våknet i dag vurderte jeg å sette på meg supermanndrakta, på grunn av en obligatorisk språktest, som jeg har gruet meg til lenge. Men takket være timer med pugging og terping på setningsanalyser, symmetriregler og annen grammatikk i går kveld, fant jeg ut at jeg skulle klare meg med to omega-3-kapsler og litt D-vitamin. Heldigvis viste det seg at jeg kunne gjennomføre prøven relativt forberedt. Du kan tro jeg pustet godt ut da jeg uten tvil hadde bestått. 

Dermed har jeg nå en langt mindre stressende uke foran meg, og jeg skal prøve å utnytte det så godt som mulig. Det første punktet på listen min er å få nok søvn, slik at jeg kan møte uthvilt til en lang dag med intervjuteknikk i morgen, før det bærer av sted på jobb. 

Nå skal det soves godt!

 

 Fine på fotballfest 








Skjerp deg, Anne Marit

Jeg sitter og skriver på en oppgave som skal leveres mandag morgen. Med tanke på at jeg skal være med kjæresten på fotballfest i kveld, burde jeg bli ferdig med oppgaven i løpet av dagen. Jeg har brukt uendelig lang tid på å komme i gang, og synes det er ganske så utfordrende. Hodet mitt føles nesten tomt, og jeg har kanskje litt skrivesperre. Det er nok aller mest mentalt, ettersom jeg har gruet meg til å skrive denne oppgaven lenge. 

Heldigvis har jeg luftet oppgaven og problemstillingen for familien, og dermed fått noen gode innspill. Likevel sitter jeg nå her på besøk hos tante og onkel, og klager over alt jeg har igjen å føre ned på papiret (eller på skjermen, for å være helt korrekt). Idet jeg nok en gang sukket oppgitt over det halvtomme arket, sa onkel at jeg var heldig som hadde lekser. "Du slepper å ærbe som einn hund hør dag", og joda, han har vel rett. Nok en kommentar fra onkel fikk meg til å innse at jeg bare er nødt til å bite tennene sammen og skrive til jeg blir ferdig. 

"Skal du bli journalist, kan du vel ikke klage over å måtte skrive. Da kan du bli byråkrat i stedet. Sortere papir, kan du gjøre!" Og selv om onkel alltid har vært en liten tøysekopp, er han så alvorlig da han tuller, at jeg alltid må tenke i noen sekunder før jeg skjønner at han bare tuller med meg. Denne gangen tror jeg likevel det ligger noe i det han sier. Dermed er dette siste gang jeg klager over oppgaven min, og nå skal jeg ikke la meg forstyrre av noe som helst - bortsett fra mat, jeg er altfor svak for mat - før jeg er ferdig med oppgaven.

Da kan jeg jo leke fotballfrue i kveld med uendelig god samvittighet!
 

 Oppgaveteksten..








Jeg lever en drøm

Det er vanskelig å beskrive opplevelsene jeg får gjennom det å være journalistikkstudent, fordi på mange måter er det helt surrealistisk. For mange er det sevfølgelig oppleveser som sikkert ikke har noen som helst betydning, men det gir meg så utrolig mye. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke kikker en ekstra gang bort på både b- og c-kjendiser. Innimellom, eller egentlig hver gang, blir jeg også litt starstruck. Det skal rett og slett ikke så mye til. Som journalist møter en ofte profilerte mennesker, og det har jeg fått erfart den siste uka. Jeg blir som sagt litt starstruck, og prøver å holde meg unna det å skryte, men for meg er dette altså relativt store øyeblikk. 

Forrige uke lagde gruppa mi en radioreportasje på FN-dagen og barnetoget fra Slottsplassen til Nationaltheatret. Vi visste at Kronprins Haakon skulle holde en tale for barna, og da vi fikk lov til å komme inn i salen for å høre på, var vi overlykkelige. Vi ble behandlet som ordentlig presse, og jeg følte meg i grunnen ganske viktig der jeg stod. Da talen var ferdig og forestillingen barna skulle se var i gang, ble vi stille geleidet ut av salen. Der var jeg sikker på at vårt lille øyeblikk som pressefolk og ikke bare journalistikkstudenter fra HiOA var over, men der tok jeg feil. Beskjeden om at Kronprinsen skulle komme ut hvert øyeblikk slik at vi kunne stille noen spørsmål, ga oss hakeslipp alle sammen. NRK fikk selvfølgelig snakke først, og brukte vår tid til å stille spørsmål, men vi var likevel fornøyde. Vi kunne gå hjem med et opptak av Kronprinsen utenom talen. For oss var dette stort. 

Jeg opplevde det ikke bare som stort fordi det var Kronprinsen som stod foran oss (selv om jeg har fått ryktet på meg for å være stupforelsket i han), men også fordi jeg følte meg viktig. Jeg var ikke bare en stor fan som var begeistret for å se et kjent fjes, men jeg var der på jobb. Jeg var der for å sanse, observere og formidle; tre stikkord mine kjære medstudenter på journalistutdanningen garantert kjenner igjen.

Vi holder altså på med radio en periode nå, og dermed var jeg en av fire som i dag fikk besøke Nitimen på NRK P1. Det var spennende å observere hvordan en sending foregår, og få hilse på de som driver med dette daglig. De er så rutinerte og flinke, at de blir forbilder for meg av den grunn, og ikke nødvendigvis bare fordi jeg kjenner igjen fjeset, stemmen eller navnet. Dagens gjester i Nitimen hadde også kjente fjes, stemmer og navn. Vi fikk hilse på Jan Fredrik Karlsen, og småprate litt med Madcon. I bunn og grunn var det vel Yosef vi snakket med, mens Tshawe lekte litt diva. Det som var interessant med dette møtet, var at nok en gang ble det interessant av andre grunner enn at vi, så og si normale, vanlige studenter, møtte profilerte talentfulle artister. Yosef lærte nok mer av oss, enn det vi gjorde av ham. 

Med disse nylige opplevelsene i minnet, føler jeg altså at jeg lever en drøm. Rett og slett fordi jeg holder på med akkurat det jeg har lyst til. Jeg møter interessante mennesker, og jeg håper at for mange er også jeg et interessant menneske. Jeg har lyst til å bruke utdanningen min til å formidle mer enn forsiden alle har sett før og kjenner til. Det er så mye bak, som er minst like spennende å vise frem.

 




Lykken er å lage en snøengel

Jeg regner med at stort sett hele Norges befolkning snakker om snø nå. Eller så kommer de til å gjøre det i løpet av morgendagen, så fort de ser det hvite teppet som har lagt seg ute. I alle fall her på Østlandet. Normalt ville jeg nok ha sagt akkurat som de aller fleste andre, og påpekt at vi fortsatt er i oktober; dette er altfor tidlig for snø. Men nå er jeg ikke som alle andre, og gleder meg faktisk over flakene som daler ned utenfor vinduet. Samboeren min aka bestevenninnen min så plutselig at det snødde ute, og som to femåringer på juleaften løp vi bort til vinduet for å kikke ordentlig ut. Jeg måtte faktisk åpne vinduet og stikke hånda ut, bare for å kjenne snøen smelte i hånden min. Egentlig hadde jeg mest lyst til å løpe ut og lage spor i snøen og snøengler, og et blikk bort på bestevenninnen min sa at hun tenkte akkurat det samme. Vi begynte å mimre om alt vi gjorde i snøen da vi var små, og et lite øyeblikk ønsket jeg at tiden ble skrudd ti år tilbake. Tilbake til da lykken var å lage en snøengel.

Men nå da jeg satte meg ned med pc-en innså jeg at jeg ikke trenger å skru tiden tilbake. Jeg kjente i grunnen den samme lykken jeg følte som niåring, bare ved å se snøen legge seg ute. Jeg opplever en vinter i storbyen for første gang, og jeg gleder meg til å se hvordan det er. Ja, jeg vet at det ikke blir noen vakrere vinter enn den hjemme på Finnskogen, men jeg er åpen for vinteren her. Jeg gleder meg så mye til jul, at jeg også gleder meg til vi får et ordentlig snødekke. Julelys overalt, juletrær, stearinlys, klementiner og nisseluer. Da jeg var en tur hjemom hos pappa i helga, tok jeg faktisk med meg min "ugly christmas sweater" fra utvekslingsåret i USA. SÅ mye gleder jeg meg til jul. 

Jeg har mye jeg gleder meg til, men jeg har også mye å glede meg over. Studiene går bedre enn jeg kunne drømt om, og jeg føler virkelig at jeg har funnet noe for meg. Jeg har en fantastisk vennegjeng på skolen, som jeg ikke kunne hatt det morsommere med. Å gå akkurat den studieretningen som passer for meg, har gjort at jeg også har funnet de menneskene som også passer for meg. Vi er så like på så mange måter, og det gjør at vi trives så godt sammen. Jeg håper i alle fall jeg ikke kun snakker for meg selv her. Jeg vet jo at jeg i alle fall har en tendens til å snakke om meg selv..

Uansett så er poenget mitt at til og med litt snø gjør meg glad for tiden. Det skal ikke mer til, fordi jeg i utgangspunket kan glede meg over alt. 

Magisk utenfor vinduet mitt.

 




Sukk.

Jeg hadde skrevet tidenes muntreste innlegg, men klarte selvfølgelig å trykke noe feil og slette det. Siden klokka snart er to på natta og det suser i ørene mine, orker jeg ikke skrive alt på nytt. Derfor oppsummerer jeg innlegget for dere:

- Jeg har hatt verdens fineste dag, med daffing og TV meg kjæresten før vi gikk ut for å spise og på konsert med Oslo Ess. Fantastisk. 
- Jeg blir mer forelska for hver dag som går.
- Jeg har hatt bursdag og feiret mine 19 år hjemme på tradisjonelt vis. Fikk med meg en harrytur til Sverige og hjemmelagd sushi i tillegg. Har også visstnok bursdag samme dag som Labbetuss, så vet dere det.
- Jeg er og blir lykkelig.

Bloggen er en gjøk som slettet det fine innlegget mitt. God natt.




Update

På tide med en ilten oppdatering kanskje. Jeg burde nok ha vært litt flinkere. Hvis jeg sikter mot at skrivingen skal bli levebrødet mitt, burde jeg klare å blogge oftere enn nå og da. Det er jo ikke det at livet mitt står stille, og at jeg ikke har noe å skrive om. Og hadde det forresten vært tilfelle, ville jeg alltids klart å finne noe å skrive om uansett. Er kjent for å kunne skravle om det aller meste. Anyways..

Etter seks uker i Tigerstaden, begynner jeg å føle meg hjemme her. Jeg har tatt meg selv i å si "hjem til Oslo" opptil flere ganger, og ettersom jeg sier hjem om mitt ordentlige hjemsted også, skaper jeg nok litt forvirring rundt omkring. Poenget  er uansett at jeg begynner å bli litt kjent med byen. Jeg har lært meg hvilke trikker jeg kan ta til skolen, og har ellers de grunnleggende kollektivtrafikkkunnskapene på plass. Jeg vet jeg må holde pusten opp trappa på hjemveien fra trikkestoppen, for å slippe unna den verste urinstanken. Jeg har også lært meg å dra kortet mitt på skolen, slik at jeg kommer meg inn der jeg trenger til enhver tid. 

Bortsett fra dette har jeg selvføgelig hatt begivenhetsrike opplevelser på et litt høyere nivå. Krønsj Convention på jobben for over to uker siden, hvor vi hadde internasjonale dansere fra både USA og Russland som holdt workshops en helg, samt mange andre flinke intstruktører. Da var det fullt kjør i tre dager, hvorav jeg jobbet to. Endte faktisk opp med å være på jobben i 30 timer! Avsluttet første dagen med middag for alle ansatte og instruktørene, og ettersom det ble så sent og jeg skulle tidlig opp på jobb neste dag igjen, bestemte hun jeg skulle ha tidligvakt med, at vi like gjerne kunne sove på sovesofaen vi har på jobben - utrolig gøy! Ellers har jeg hatt to uker med TV på skolen, og sammen med min fantastiske gruppe ble sluttprosjektet noe jeg er veldig fornøyd med. Vi fikk produsert en nyhetsreportasje, og ettersom dette var første gang jeg har gjort noe sånt, føler jeg at jeg har all grunn til å være fornøyd. 

Helgene den siste tiden har stort sett blitt brukt hjemme hos kjæresten, noe som har vært veldig godt. Å kunne sove lenge, ingen bekymringer, og bare slappe av, er virkelig noe som trengs i en hektisk studiehverdag. Denne helga som var, fikk jeg også vært med på bursdagsfeiringen til en av bestevenninne mine fra videregående. Det var utrolig godt å samle jentegjengen igjen! Selv om vi ikke fulltallige, ettersom ei har forlatt oss for studier i Cape Town (!!). 

Nei, nå er det på tide med et lite bildedryss før hodet faller på puta. 

TV-ukene, testing av utstyret



Redigering på høyt nivå


Apropos TV; Endelig fikk vi det på plass!


..slik at vi kunne se på Asbjørn Brekke 


Bursdagsfeiring



Jentene mine  






 




Hverdagsliv

I kveld tror jeg det er første gangen jeg har lagt meg under dyna før midnatt. Det har blitt sene kvelder og tidlige morgener, noe jeg virkelig kjenner akkurat nå. Jeg har vel alltid vært et nattemenneske, selv om jeg mange ganger skulle ønske jeg ikke var det. Dessverre jobber jeg best når det er mørkt, og derfor blir det til at jeg sitter med oppgaveskriving i nattetimene. De sene kveldene har nok også litt med at jeg bor med verdens beste samboer, og vi er altfor glade i å sitte oppe og skravle. Dermed går litt av leksetiden til det. Jeg vet at det må være noen som kjenner seg igjen, slik at jeg ikke får så dårlig samvittighet og tror jeg er en dårlig student. 

Jeg tror også jeg kjenner hvor sliten jeg er i dag, fordi jeg leverte årets aller første obligatoriske oppgave i stad. Selv om den var relativt grei, har jeg hatt den hengende på skuldrene mine en god stund. I tillegg trodde jeg alt var i boks, da jeg plutselig nesten rykket tilbake til start seks timer før deadline. Heldigvis fant jeg redningen, og alt gikk bra til slutt. Eller, det gjenstår jo å se. Blir spennende å få oppgaven tilbake fra rettelæreren, for så å gå sammen i responsgrupper i klassen. Prosessorientert skriving for alle penga. 

Nå er det derimot soving for alle penga, før jeg skal opp og ta bilder i morgen. Skal ta to portrettbilder og tre bilder til temaet "Hverdagsliv", som en del av et minifotokurs vi har hatt, så jeg har avtalt med to venninner at jeg skal få knipse litt av dem. Håper jeg klarer å fange noen bra øyeblikk. De er det i alle fall mange av for tiden.

 




"Smaken du har vokst opp med"

Jeg tilbringer helga hjemme med familien, og har brukt fredagskvelden på å være en skikkelig TV-slave. Når en har bodd tre uker uten TV, må det vel være lov å gjøre det med god samvittighet? Jeg snublet over en reklame for Tine yoghurt, og utrolig nok var det noe med den som gav meg en god følelse. Det er ikke ofte reklame gjør noe annet enn å gi meg tid til å hente noe å drikke, eller gi meg en plagsom sang på hjernen, men reklamen Tine kjører nå med "Smaken du har vokst opp med" er overraskende søt. Klippene med en voksen som møter seg selv fra barndommen, full av drømmer og spørsmål om voksenlivet, har gått en stund, men jeg så altså en ny versjon i stad, som ga meg et lite smil. 

I tillegg til dette lille smilet, så fikk det meg også til å tenke litt. Antageligvis fordi jeg kjenner meg litt igjen, og selv har mange tanker om hvordan livet mitt kommer til å utvikle seg. Likevel er det jo veldig vanskelig å vite sikkert, slik at jeg som regel ender med å sitte som et stort spørsmålstegn, dersom jeg skulle begynne å undre over fremtiden. Nå vet jeg at jeg skal bo i Oslo de neste tre årene og fullføre en bachelor i journalistikk - forhåpentligvis i alle fall - , men det er fortsatt utrolig mange ting jeg ikke vet om disse tre årene. Og hva skjer så etter det? Det er egentlig litt fascinerende å ikke vite, for det gir jo en slags spenning, samtidig som jeg så gjerne skulle visst så mye mer. Det er jo så mange faktorer som spiller inn for hvordan et liv utvikles.

Heldigvis ser det lovende ut, og jeg liker der jeg er akkurat nå. På mange måter har jeg fått akkurat det jeg ville, og samtidig akkurat det jeg trengte. Har virkelig fått smake på det gode liv.

 

Her har dere en av reklamefilmene forresten. Gotta love it 




Student i storby'n

Hvor skal jeg begynne? Det har skjedd så mye de siste tre ukene. For det første har jeg offisielt blitt journalistikkstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus, noe jeg så langt trives veldig godt med. Jeg har nettopp avrundet to fantastiske fadderuker med hyttetur i Nordmarka. I løpet av dagene siden skolestart har vi hatt mange hyggestunder i forskjellige former. Pub-til-pub, quiz, grilling, filmkveld, konserter, utkledningsfest med temaet S (hvor jeg for øvrig var tidenes Supermann!) osv. Det har blitt kjempestemning i klassen, og det ser ut til at vi blir en fin klasse som trives i hverandres selskap. Jeg har i alle fall blitt kjent med mange hyggelige mennesker, som jeg gleder meg til å komme enda nærmere i løpet av året. Det føles litt uvant å gå i klasse med folk som har så stor aldersforskjell, men jeg tror det skal gå veldig greit. Jeg er jo desidert blant de aller yngste, mest sannsynlig ER jeg yngst. 

Vi har selvfølgelig ikke bare holdt på med skøyestreker og øldrikking (joda), men også hatt en del faglig opplegg. Timeplanen ser temmelig full ut fremover nå, med undervisning og forelesninger stort sett hver eneste dag. Vi skal også ha en del oppgaver i praksis, i form av medierullering hvor vi får prøvd litt ulike plattformer, så jeg tror det kan bli veldig spennende. Jeg er i alle fall klar for å jobbe hardt og intensivt, og ikke minst lære mye.

Ellers må jeg jo fortelle at det har ordnet seg med bolig. Bestevenninnen min Pernille og jeg har fyttet inn i studentbolig sammen, så det er veldig koselig. Vi bor litt intimt for øyeblikket, men håper dette bare er en midlertidig løsning, slik at vi får litt større albuerom etter hvert. Selve leiligheten er egentlig stor nok, og prisen er veldig overkommelig, men problemet er at vi deler det vesle soverommet vi har. Heldigvis ser det ut som det løser seg etter hvert.

En annen ting som gleder meg er at jeg har fått meg jobb her i Tigerstaden (Tusen takk, Hanne!). Det er vel almennkunnskap at studenter trenger penger, så det er virkelig ikke dumt. Nå skal jeg sitte i resepsjonen på treningssenteret "Krønsj"! Det virker som et veldig hyggelig sted, og treningen som kun er i form av saltrening og ikke apparater, virker også veldig bra. Jeg begynner opplæringen til uka, så det blir spennende. Har også fått beskjed om å prøve ut alle timene de tilbyr der, slik at jeg vet hva de går ut på hvis kundene skulle ha noen spørsmål. Med andre ord har jeg en god treningsperiode fremfor meg, noe jeg egentlig synes er helt greit. Det er på tide å finne tilbake til treningsrutinene etter en slapp sommer.

Det går altså veldig bra med meg, og jeg trives veldig godt her i "storby'n". Jeg venner meg gradvis til hvordan alt fungerer her, så dette blir nok bra. Selv om jeg har gått på trikken i feil retning, måttet bruke kartet på iphonen veldig flittig, og surret litt her og der, har jeg ikke tenkt å miste motet enda. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg videre..

 

 


S-fest


Idyll med Postgirobygget


John Olav Nilsen & Gjengen



My roomie!





Jeg er og blir lykkelig

Jeg tror ikke jeg har landet helt etter en fantastisk uke i Tyrkia. Hadde det rett og slett enda bedre enn jeg trodde gikk an, og koste meg som bare det. Skulle ønske tiden der nede aldri tok slutt, og at jeg fortsatt badet i salte bølger og jevnlig måtte smør meg med solkrem. Må nok nøye meg med å tenke tilbake på turen, noe jeg kommer til å gjøre lenge fremover. Vel hjemme igjen fikk jeg beskjed om at jeg hadde rykket enda lenger frem på venteliste i Oslo. Havnet som nummer fem etter andreinntaket, og nå er jeg inne! Ja, du leste riktig. Jeg har kommet inn på journalistikk i Oslo! Jeg er og blir lykkelig. Det eneste som mangler nå, er at min kjære også kommer inn på det han vil i Oslo. Som nummer to på venteliste krysser jeg fingrene for at oddsene er med ham. Det må jo bare gå. Jeg har ikke noe sted å bo enda, men heldigvis har jeg bekjente og kjære litt her og der, så noen midlertidige løsninger har jeg i alle fall. Resten må en bare ta litt som det kommer, så ordner det seg nok til slutt. Har hørt rykter om at det gjør det for snille jenter nemlig.

Videre er det ikke så mye å si egentlig. Venter bare på bilder fra turen, så jeg kan dele noen glansbilder. Har vært litt manko på det visuelle her i det siste. Ellers håper jeg alle der ute har hatt en like bra sommer som meg, til tross for pissvær her hjemme i Norge. Teit at sola skulle ta sommerferie samtidig med sommerferien vår.




Nedtelling

Jobbtimene på museet blir uendelig lange på dager hvor grå skyer henger tungt over himmelen, og skremmer bort enhver musumsglad sjel. Da er det alltid godt å ha en bok som kan holde meg med selskap, men etter at jeg leste ut den første boka til Nesbø i går, virker alt annet så tamt. Harry Hole er mye bedre selskap. Jeg teller ned til jeg skal låse og gå hjem, og nå er det 1 t og 39 minutter til jeg kommer meg ut herfra. Og da er det artigere ting som står for døra. I morgen stikker jeg nemlig av til Tyrkia, og da må kofferten pakkes. Har allerede begynt litt, og gleder meg som bare det til jeg står ferdigpakket og klar på Gardermoen i morgen kveld. Og ikke minst til jeg våkner den første dagen i Tyrkia til sol og glede!




Skoleinntak

Svar fra samordna opptak angående skoleinntak kom tidligere enn forventet. Jeg har herved kommet inn på journalistikk i Volda, det som var andrevalget mitt, men jeg står som nr åtte på venteliste i Oslo. Tusen tanker virrer i hodet mitt, og spenningen jeg trodde skulle forsvinne, ble jo bare enda mer spent. Hva er sjansene for at åtte som har kommet inn på journalistikk i Oslo, et av de vanskeligste stedene å komme inn på, trekker seg? Eller at noen på ventelista før meg gjør det. Skal jeg bare gå for Volda, ettersom jeg har vært så innstilt på at det er der jeg ender opp? Spørsmålene er mange, og svarene heller få. Jeg blir nødt til å rote litt i meg selv og finne ut hva det er jeg virkelig har lyst til. Har heldigvis tid til å sitte i tenkeboksen frem til 26. Jeg får vente noen dager og se an situasjonen. Dette blir spennende. Litt for spennende..




Jeg svever

Nå for tiden er det akkurat som om jeg ikke har ordentlig fotfeste. Jeg flyter litt fra det ene stedet til det andre, og fra en tilstand til en ny. På en måte kan jeg vel si at jeg svever. Både på rosa skyer og til tider på spenningen over hvor jeg kommer inn på skole til høsten.

Heldigvis tar ikke spenningen livet av meg, på grunn av alt jeg er opptatt med som gir meg andre ting å tenke på. Sommerjobben på museet er jeg i full gang med, og jeg er veldig sosial med spesielt en person for tiden. En spesiell person, blir også riktig å si. Det føles rart å skulle skrive om det, men samtidig veldig riktig. For det er nemlig akkurat veldig riktig det hele er. Jeg er lykkelig, og det føles veldig riktig.

Dagene utnyttes med andre ord godt, med alle jeg har rundt meg som jeg ikke vet hvor langt unna jeg kommer til å befinne meg allerede om en måned. For min del er det Oslo og Volda det står mellom, og den spenningen som kryper seg innpå både nå og da, blir værende frem til 20. juli. Det er altså fem dager igjen av denne uforutsigbare svevingen. Det ser imidlertid godt ut for den andre typen sveving, for meteorologen i meg sier at de rosa skyene kommer til å være her en god stund fremover.




Velkommen tilbake

Det er i midten av juli, og jeg prøver meg på bloggfronten igjen. Jeg føler at det er noe jeg har savnet, og sier til meg selv at denne gangen er det annerledes. Jeg skal ikke bare oppdatere om hva som har skjedd de månedene jeg har vært borte fra bloggen, for så å etterlate nok et stort tomrom. Nei, nå er jeg klar for å dele mye igjen.

Det har gått et år siden jeg kom hjem fra USA og blogglysten var på topp. Jeg tror en liten del av meg døde da jeg kom hjem. Lysten til å skrive ble liksom borte med alle dagligdagse spennende opplevelser som plutselig ikke var en del av hverdagen lenger. Jeg skjønte ikke hva jeg kunne skrive om, følte at ingen ville lese eller bry seg lenger. Jeg var ikke lenger noen interessant person.

Heldigvis har jeg fått de tankene litt på avstand, og jeg har innsett at jeg skriver minst like mye for min egen del. Det er jo noe jeg trives med å gjøre. Selv om jeg kanskje ikke har historier og opplevelser som slår pusten fra deg, har jeg likevel noe å komme med. På mange måter hjelper skrivingen meg, og jeg tror jeg har godt av det. Hvorvidt jeg klarer å finne tilbake til daglige oppdateringer er noe usikkert, men det er ikke det som er målet heller. Jeg vil bare fortelle om det jeg føler for, når jeg føler for det.




Lykkerus

Nok en gang ble det helt stille her, og en kan lure på hvor jeg ble av. Jeg kan fortelle dere at jeg plutselig ble fryktelig opptatt med livet. Rett og slett. Den siste perioden kan nesten ikke beskrives, fordi den har vært så utrolig innholdsrik og gått så fort. Jeg har levd livet som bare det, og fått med meg mer enn jeg kunne drømt om. Endelig var det min tur til å være russ, og oppleve alt som har med det å gjøre. Ikke bare selve russetiden, men også russerevyen var et fantastisk kapittel for seg selv. I tillegg har jeg danset masse, og skolen har blitt prioritert, med tanke på at 13års skolegang snart skal avsluttes med eksamener. Men før alt dette stod for døra, var jeg utrolig nok en tur tilbake i USA. DET var en ubeskrivelig følelse å sette føttene sine på amerikansk jord igjen, og det å legge armene sine rundt alle kjære og kjente der borte, var bedre enn jeg hadde noen gang hadde sett for meg. 

Som dere skjønner er jeg ikke stort mer enn en vanlig 18-åring, som prøver å få det meste ut av hver eneste dag hun har fått tildelt. Jeg er så takknemlig for alt jeg får oppleve, og være en del av. Dette siste halvåret har jeg kommet enda nærmere jentegjengen, og jeg har fått bekreftet nok en gang, at den beste bestevenninnen jeg noen gang har hatt, er akkurat den samme som jeg har hatt siden første klasse, og er den samme jeg kommer til å til jeg dør. Jeg har også blitt enda mer bevisst på den fantastiske familien min som jeg er minst like glad i, som de er glad i meg. Jeg er så utrolig heldig som lever det livet jeg gjør. Bare sola titter frem, og jeg virkelig får smaken av sommer, skal jeg si at ingenting kan bli bedre.



Russeball 



Russerevy

Påske i Trysil

 

Danseforestilling

Russebilen



Lipstick babes!



Russetoget



Miss America



Bestejenta!









Livets mysterier

Det er rart hvordan så mye kan forandres på et lite øyeblikk. Et sekund står du kanskje med hele drømmen din i hånden, og du vet hvor du skal videre. Hvem du skal videre med. Det neste sekundet er hånden tom, du vet ikke hva du skal ta tak i. Det blir alltid sagt at ord er fattige i situasjoner som dette, men for meg hjelper de med bearbeidelse av det som har skjedd, og tankene får sortert seg. Jeg er ikke veldig personlig berørt, men kjenner hjertet mitt blø for de som har det vondt. For de som må ta tiden til hjelp og gå gjennom mange tunge dager. Det er da jeg får vondt, og det er da noen tårer faller. Slike situasjoner gjør noe med deg, får deg til å tenke over hva som virkelig bety noe. Hvem som betyr noe. Det er vanskelig å forstå, og det skal kanskje ikke undres for mye ved det heller. Men en ting som er sikkert, er at du vil bli dypt savnet. Tankene mine er hos de pårørende <3




Les mer i arkivet » September 2014 » Mai 2014 » Januar 2014


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits