En liten søster og en stor venn

I dag klemte jeg min lillesøster på gjensyn til neste år. Hun sitter nemlig i dette øyeblikk på et fly som skal ta henne helt til New Zealand, hvor hun skal gå på skole og bo det neste året. Ifølge henne selv skal hun bo på det stedet som ligger lengst unna Oslo i hele verden. Snakk om å dra så langt hjemmefra som mulig. Alle jeg har snakket med i forkant av lillesøsters store reise, forteller meg hvor tøff hun er som skal SÅ langt vekk, SÅ lenge. «Det er ikke alle som er så modige at de drar på utveksling et helt år på videregående.» For meg har det alltid vært en selvfølge at hun skulle reise. Storesøster gjorde det jo, og jeg gjorde det jo. Men nå som hun har dratt innser jeg at «jo visst søren er hun tøff.» Og det har hun egentlig alltid vært. Mye tøffere enn den pinglete storesøstra si som så vidt tør å bade i Norge i juni. Tenk så fint å ha en lillesøster man kan se opp til.

De siste månedene har jeg tilbrakt enda mer tid med lillesøster enn vanlig. Man prøver liksom å kompensere for tida man veit man mister sammen. Det har vært veldig fint, samtidig som jeg nå veit at det må en liten avvenningsfase til. Det er jo lillesøster jeg ringer hvis jeg kjeder meg på bussen hjem. På shopping er det lillesøster som forteller meg at den grå buksa ikke sitter noe fint. Hvis jeg får lyst til å sitte ved vannet på Aker Brygge, er det lillesøster som spiser is med meg blant måkene. Trenger jeg motivasjon til noen timer på lesesalen, er det lillesøster som blir med meg. Det er jo lillesøster jeg ler og gråter mest med.

Ingen tårer falt da vi vinket hadet i dag tidlig, men det er vanskelig å holde de tilbake nå da jeg tenker på alle de fine stundene som må vente helt til neste sommer. Samtidig er jeg så takknemlig for at hun får lov til å dra ut i verden på egenhånd. Oppleve, utforske, lære.

Noe av det siste jeg gjorde før vi skilte lag i dag, var å flette håret hennes. Det var et fint øyeblikk. Jeg tror det var første gang hun var fornøyd med flettene og jeg ikke måtte gjøre det om igjen. Om det var fordi jeg konsentrerte meg ekstra hardt, og ville gi henne de perfekte flettene som skal holde i over et døgn på flytur, eller om det var hennes gode samvittighet som bare holdt kjeft om at det kunne vært finere, det veit jeg ikke. Det var helt sikkert litt begge deler. Det er jo bare sånn det er å være søstre.

Og det fine med å være søstre, er at det er akkurat det vi kommer til å være i like stor grad dette neste året, selv om vi ikke ses.
 

Bildedryss fra de siste månedene med søstertid



Processed with VSCO with a5 preset










 

 

 

 

 




Hei fra St. Petersburg

Det er ganske nøyaktig ett år siden forrige gang jeg skrev noe her, og hvordan markere det bedre enn å skrive litt igjen? Jeg prøver nok en gang å sette meg på dette bloggtoget, selv om det kanskje dro for lenge siden. Det ser i alle fall ut til at jeg har funnet meg et ledig sete, så får vi se hvor lenge jeg blir sittende. 

Denne gangen skriver jeg fra St. Petersburg. Her har jeg faktisk bodd i en måned allerede, og jeg skal fortsette å bo her i enda to måneder til! Det har ikke gått helt opp for meg at jeg faktisk bor i Russland, men so far so good. Selv om Russland er et naboland, har det alltid virket veldig langt vekk og veldig fjernt fra hverdagen hjemme i Oslo. Og på mange måter er det fortsatt litt fjernt, selv om jeg nå sitter her i vodkaens land, omringet av pelsluer og damer i høye hæler. 

Heldigvis har St. Petersburg veldig mye mer å by på enn bare det. Jeg kan bekrefte det som står i alle reisegiude- og faktabøker om denne byen: Arkitekturen her er nydelig. Uansett hvor en går, dukker det opp et nytt palasseller en kirke, med gull og marmor, fontener og statuer. Det er litt som å vandre rundt i en Disneyfilm. 

Hovedsakelig er jeg her for å studere russisk. Hjemme i Oslo har jeg fullført et årstudium i russisk, og bestemte meg for å fortsette med studiet litt til, for å få muligheten til å reise hit og lære enda mer. Jeg er her sammen med seks andre studenter fra studiet på Universitetet i Oslo, og bor med fire av dem i en veldig russisk leilighet i gaten "Sovjetiske" (hvor til og med internettet vårt heter "Sovjet"!!). Vi er altså syv norske studenter som studerer russisk her, sammen med en svensk student. Det er i grunnen veldig greit å være kun åtte stykker i klassen, men vi har undervisning på "Det Norske Universitetssenteret" her i byen, som gjør at vi er ganske adskilt fra andre studenter, og håpet om å raskt bli kjent med lokale forsvant ganske fort. Heldigvis er undervisningen grei, og med fire timer skole hver dag i fagene konversasjon, grammatikk, oversettelse og politikk, lærer vi en god del. 

Vi har selvfølgelig rukket å være litt turister her også, men har på langt nær sett alt som er verdt å se. Høydepunktet så langt, var å se "Svanesjøen" på Mariinskyteateret. Her er et lite bildedryss fra den første måneden i denne nydelige "kulturhovedstaden", som russerne kaller den, men som jeg har omdøpt til "Russlands Bergen" på grunn av været. ... selv om det egentlig ikke har vært så ille. Kort oppsummert: Jeg har det bra!




Petrohof - Peter Den Stores Sommerpalass​









Finskebukta 


Novgorod

Tsarskoye Selo, Katarina Den Førstes sommerpalass i Pushkin





 




Du er din egen lykkes smed

I likhet med mange andre, prøvde jeg som barn en mengde ulike fritidsaktiviteter. Jeg gikk på ski, jeg lærte meg noter og bjelleklang på piano, var drillpike fra jeg var gammel nok til å gå i (noenlunde) takt i 17. mai-toget, til jeg ble drillinstruktør i stedet. Jeg prøvde meg også på trompet i er par måneder, spilte fotball på blandalag hvor det hendte vi møtte opp til kamp i gummistøvler. Bestevenninna mi og jeg ble hekta på turning og øvde dag ut og dag inn på alle mulige triks. Det var nok en sommer jeg sto like mye på hendene som på føttene. Da jeg begynte i 7. klasse kom jeg inn i håndballmiljøet og fikk prøve meg som keeper, noe jeg lenge hadde ønsket. Det var likevel ikke før jeg gikk i 9. klasse og kommunen for første gang kunne tilby dansekurs, at jeg befant meg 100% i mitt rette element. Hip hop, funk, jazz, moderne og musikaldans var blant sjangerne vi fikk prøve oss på, og jeg elsket det. Endelig kunne jeg stå på første rad og være selvsikker. Dette mestret jeg, og det var en lykkerus jeg ikke hadde vært borti tidligere. Bestevenninna mi og jeg hadde selvfølgelig danset til Britney på barneskolen, men det var ikke lidenskap på samme nivå som nå. Resten av årene på ungdomsskolen og alle tre årene på videregående ? med blant annet et utvekslingsår i USA med mye fokus på dans som følge av at jeg kom med på skolens dansekompani ? ble dette min aller største hobby. 

Men så sa det stopp. Jeg ble ferdig med 13 års skolegang. Oslo og studentlivet var neste stopp, og med så mye nytt på planen, kunne jeg ikke prioritere dansingen. Eller, rettere sagt; jeg valgte å ikke prioritere dansingen. Journalistikkstudiet, ny by, nye venner og ny jobb slukte mye tid og energi. Innerst inne vet jeg at dette nok ble en unnskyldning jeg tok for gitt, for å lette litt på samvittigheten for at jeg ga så lett slipp på det jeg hadde mest lyst til å gjøre.

På lørdag stod jeg på en scene og danset igjen for første gang på over tre år. Jeg fikk en forespørsel om å opptre på kommunens årlige frivillighetsgalla, og selv om hver eneste stive dansemuskel i kroppen min skrek at dette er du kanskje ikke helt klar for, sa hjertet ja. Det samme hjertet banket ufattelig raskt og urytmisk idet jeg gikk på scenen for å fremføre min selvkoreograferte solo til "Tears in Heaven". 2 minutter og 40 sekunder senere var jeg ufattelig lettet. Jeg hadde klart å gjennomføre, og i tillegg hadde det gått bra også! En lidenskap jeg har visst aldri har forsvunnet helt, men som har blitt skjøvet litt til side for andre ting, har nå kommet sterkt tilbake, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av den. Jeg elsker å koreografere, å gi musikken bevegelse, å formidle uten ord. Jeg elsker å danse.

To dager etter min lille fremføring fikk jeg en melding fra noen jeg ikke kjenner, som sa at jeg gjorde inntrykk med dansen min. "Fantastisk var du" stod det skrevet. Å få slike ord av en fremmed styrket mitt ønske om at dette er noe jeg vil finne mer tid til. Det ga meg også en bekreftelse på at dette er noe jeg kan bruke mer tid på.

Jeg skal ikke lyve og si at kroppen ikke merket at den ikke har danset på over tre år, for det gjorde litt vondt også. Blåmerker her og der samt støle ledd, dukket selvfølgelig opp. Men gleden over å ha blitt glad i å danse igjen overskygger det glatt. Det har gitt meg inspirasjon til å få kroppen i gang igjen. Frem til jeg finner en plan for hvordan jeg kan få plass til dansen i en travel hverdag med skole og jobb, skal jeg i alle fall bruke inspirasjonen jeg har fått av meg selv til å trene på andre måter. Jeg skal løpe, sykle, ta knebøy, tøye og en gang iblant skyve bort møblene i stua for å ta en piruett eller ti. 

Dette handler ikke om at jeg skal trene for få en fin kropp, passe inn i en viss størrelse, kunne sammenligne meg med jentene på forsidene av motebladene og alt det andre kroppshysteriet. Dette handler om at jeg har latt meg inspirere av meg selv og funnet det som gjør meg aller mest glad og som beveger noe i meg. Finn det du også.




Les mer i arkivet » Juli 2017 » November 2016 » Oktober 2016


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits