SKYPE MED VERTSFAMILIEN!

Kun en uke etter at jeg fikk vertsfamilie har jeg snakket med de på Skype! Dagens teknologi og videosamtale er virkelig ikke en dum ting. Jeg er fortsatt varm i kinnene og har alt for mye energi etter samtalen. Jeg blir rett og slett veldig glad, og det kribler i hele meg. Det var for det meste vertsmor Lorianne jeg snakket med, men vertsfar Steve sa også en del. Han fortalte blant annet om Utah og hvordan stedet de bor ligger i forhold til andre steder. Det var for eksempel 8 timer unna Grand Canyon, 5 1/2 time til Yellowstone og 12 timer til Los Angeles. Det høres ut som et stykke, men det er ikke umulige distanser det er snakk om. Håper det blir noen turer dit! Jeg fikk også omvisning i huset, og jeg må si det så veldig fint ut. Til og med hagen og litt av gata og nabolaget  fikk jeg se! Det var ikke bare LoriAnne og Steve som var hjemme, men også Tanner, Melia og hunden Chloe. De er så utrolig hyggelige alle sammen, og jeg lo godt av de, for humoren var på plass! Det overrasket meg hvor lett det var å snakke med de, og den halvtimen vi satt foran dataen virket som ti minutter. Både pappa og Eli var også med på samtalen, og koselig var det. Nå er det sikkert en hel del annet jeg kunne ha fortalt dere, men fordi jeg er så vimsete og smålig hyper kommer jeg ikke på noen ting. Det kommer garantert flere innlegg for å oppdatere dere :-) Jeg liker i alle fall å skrive om dette, for det får meg til å smile hele tiden! 

bildet av huset tatt fra street walk i Google Earth (dagens teknologi, sier jeg bare!)




Endelig fredag!

Det lukter fredag i hele huset, og jeg finner det utrolig behagelig. Etter en skoleuke med mye lekser og litt for lite søvn, var det godt å komme hjem i dag og bare slenge seg ned på senga. Det tok ikke mange minuttene før jeg forsvant langt inn under dyna og til drømmeland. Planen var å se på So You Think You Can Dance klokka sju, men når ingen tenkte det var en god idé å vekke meg før åtte, gikk det litt skeis. Jeg fikk likevel med meg en times tid, og etter det har jeg ikke gjort annet enn å spise og late meg enda mer. Nå er det Senkveld med Thomas og Harald som står på, og jeg er overlykkelig over at det endelig var sesongstart i dag. Det blir ikke ordentlig fredag før jeg har fått sett på det. De hadde for øvrig besøk av Lars Monsen akkurat, og jeg må si jeg lurer på hvordan han klarer å være så tøff som han er. Jeg lurer også på om det er pålagt å ha på seg fleecegenser og vindtett jakke uansett hvor en går (inkludert i studio på Senkveld) når en heter Lars Monsen...

Når det gjelder USA fronten har jeg snakket med familien omtrent daglig. Det er stort sett med vertsmor, men har også vekslet noen ord med vertssøster Melia og vertsbror Tanner. I morgen skal jeg snakke med familien på Skype for første gang, så det kan bli veldig spennende! En annen ting som kan bli spennende i morgen er om pappa, Eli og jeg kommer oss ut på rally. Det er nemlig "Svully Rally Dhabi" her i morgen, og det er jo et lite høydepunkt at blant annet Petter Solberg kommer til dette lille tettstedet med 300 innbyggere. Jeg synes nesten jeg er pålagt til å dra og se på, selv om jeg ikke er den største rally-fanen som finnes. Uansett, så tror jeg det blir en veldig bra helg!

jeg skal i alle fall kose meg med denne jenta her og vise litt søskenkjærlighet




Bilder av vertsfamilien!

Nå har jeg mailet litt mer og snakket på facebook med vertsmor og den yngste broren, og det blir bare bedre og bedre. Jeg spurte om å få legge ut noen bilder av de, så dere får se, og det var helt greit! Det kommer kanskje mer etter hvert, og jeg skal holde dere oppdatert med hva som skjer. Jeg synes i alle fall det er utrolig spennende og smiler mer enn jeg har gjort på lenge. This makes me happy! :-)

Vertsbrødrene mine Tanner (18), Riley (19) og Jeff (22)


Vertssøster Melia (14)


Vertsforeldre LoriAnne og Steve


Riley foran huset


Vertssøsken


Melia og Tanner på hans graduation


Melia på cheer


Riley, Melia, Tanner og hunden Chloe


Vertsfar


Hele familien i Canada (-Riley)





Mail fra host mom!

Jeg sendte en mail til vertsfamilien min i går kveld, og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått svar! Det var en koselig mail, og de virker veldig bra! Jeg har også sett bilder og til og med noen videoer på facebook. Datteren, som jeg skal gå på high school med, driver med ganske mange fritidsaktiviteter, og cheerleading er en av de. Jeg skrev i søknaden min at jeg liker turning og dans, og at jeg kunne tenkt meg å prøve cheerleading. Håper virkelig jeg får den muligheten! Ellers så tilbyr skolen en god del andre aktiviteter, så jeg finner nok et eller annet som passer meg. Nå har jeg akkurat sendt en mail tilbake, så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på svar. Jeg får bruke tida på noe fornuftig (som f.eks lekser) i stedet for å bare sitte på dataen og søke opp alt som har med USA, stedet jeg skal bo eller skolen jeg skal gå på å gjøre. Jeg skal holde dere oppdatert! 

Her har dere i alle fall en liten bildeserie om hvor jeg sånn ca. kommer til å befinne meg.









JEG HAR FÅTT VERTSFAMILIE!!!!!!!!!! :-D :-D :-D :-D :-D

Jeg veit det er klisjé, men følelsen jeg sitter med nå kan ikke beskrives - den må oppleves! Jeg er full av energi, selv om jeg kjenner at kroppen er helt utmattet. Jeg vil smile så flere millioner tenner vises, men jeg har ikke så mange. Det jeg prøver å få frem er at jeg føler meg i stand til å klare det umulige, for den tilstanden jeg er i akkurat nå er nesten umulig. Jeg er så glad at jeg ikke finner ord for det, og jeg kjenner at jeg bare vil rope ut til hele verden at jeg har fått vertsfamilie. JEG har fått MIN vertsfamilie.

Vertsfamilien min bor i byen Cedar Hills nord i Utah. Så vidt jeg vet har den rundt 9 000 innbyggere og den ligger 30 miles (ca. 5 mil) fra Salt Lake City. Familien består av mor og far på 44 og 46, og de har fire barn: Ei jente på 14 som bor hjemme og tre gutter på 18, 19 og 22 som ikke bor hjemme. Jeg veit ikke stort mer om familien enda, men informerer dere så fort jeg får mer informasjon! Skolen jeg skal gå på heter Lone Peak High School, og virker veldig bra. Om jeg har skjønt det riktig så er den ganske stor, og tilbyr en god del med fag. Jeg gleder meg i alle fall utrolig til sommeren og høsten, og kan nesten ikke vente..

Før den tid kommer så blir det antageligvis litt mailing med familien, så jeg kan få litt kontakt med de og bli litt bedre kjent før jeg drar. Jeg har en mailadresse, så i morra blir det å sette seg ned og snekre sammen en som kan sendes. Er like mye spennende som det er skummelt, for jeg aner ikke hvordan jeg skal starte eller hva jeg skal si. Regner med det kommer etter hvert bare nervene og hyperaktiviteten min får roet seg ned litt. Jeg skal i alle fall prøve å få normal puls ved å slå av dataen og lyset, og legge meg. 

Har noen av dere andre utvekslingsstudenter fått vertsfamilie? :-)


jeg kunne ha flydd til månen fordi jeg er så glad!



Ungdommens Fylkesting

I dag deltok jeg for første gang på møte i Ungdommens Fylkesting, og det er jeg glad for også! Det var en spennende opplevelse, og bare det å være omringet av så mye engasjert ungdom er en herlig følelse. Alle var veldig imøtekommende, og det var ikke noe problem å sette seg inn i det som skjedde. Det er mitt andre år som vara, men endelig ble det min tur til å være med. Jeg håper jeg får muligheten til å være med igjen, for dette likte jeg. Dagen gikk til å sitte i komitémøte, og jeg var med i komiteen for kultur og næring. Jeg fant det temmelig spennende og syntes det var godt å drive med slik type arbeid hvor alle tok det seriøst. Selv om det var seriøst, var det også tid til litt skravling og moro. Det var rett og slett supert, og jeg trivdes. Jeg tror og håper det ikke blir siste gang jeg er med i Ungdommens Fylkesting, for jeg vil være med på å utrette ting for ungdom. Engasjementet mitt har virkelig kommet seg litt opp etter dagen, merker jeg. Noen andre der ute som deler dette engasjementet og er med i ungdommens fylkesting i sitt fylke?



Det som ble dagens negative hendelse var en temmelig forsinket buss fra Hamar til Elverum, hvilket resulterte i at bussen jeg skulle på videre til Kongsvinger forlot uten meg. Jeg var passe irritert og kje der jeg vandret rundt fra butikk til butikk på Mart'n senteret på Elverum, og det la jeg heller ikke særlig skjul på. Det var nok jeg som var surest av det lille reisefølget på fire stk. Ettersom jeg kom frem en time senere hadde ikke pappa mulighet til å hente meg. Det ble kræsj med alle mulige planer, og bestevenninna mi Pernille ble redningen min. Ikke bare ble jeg hentet på stasjonen, men fikk både pizza og dessert når vi kom til henne. Det var godt etter en lang og litt slitsom dag! I tillegg lekte jeg og koste meg masse med lillebroren hennes på snart 3 år. Bare han blir gammel nok skal jeg gifte meg med han.. Klokka nærmer seg nå elleve og jeg har vært hjemme i snart to timer. Uten å ha fått gjort noe av det jeg hadde planer om i dag (dumme, dumme utsettelsesevne) skal jeg legge meg med tunge øyelokk og sovne raskt!



Award!


Jeg hadde helt glemt at jeg for noen dager siden fikk en award fra Merete - ei ordentlig dame med tæl i som har meg som fast leser på bloggen sin. Blir veldig inspirert av å følge bloggen hennes, og det gjør meg så glad å se at det ikke bare finnes fjortenåringer som blogger om sminke der ute! Enda så overrasket og glad jeg ble, så klarte jeg altså å utsette det slik at det forsvant fra "å-gjøre" listen min. Synes dette var en artig liten vri på de såkalte utfordringene som farer mellom bloggene, og må si at dette er koseligere. Tusen takk, Merete! Det fikk meg til å smile :)

Kriteriene er som følger:
- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar på bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Hva som er interessant eller ei er jeg ikke sikker på, men jeg gjør i alle fall et forsøk.

1. Neste skoleår (10/11) skal jeg være utvekslingsstudent i USA! Bestevenninnen min Tonje skal det samme, så det gjør det hele ekstra spennende. Dette er definitivt det jeg har gledet meg mest og lengst til noen gang.

2. Jeg er en mester på å utsette. Spesielt lekser, rydding eller andre ting som er forholdsvis viktige. Jeg prøver så godt jeg kan å bli flinkere, men om noen har tips for hva som hjelper så skrik ut.

3. Jeg våger å påstå at jeg har et minst like godt forhold til pappa som jeg noen gang ville fått til en mor. Han er rett og slett den beste personen jeg vet om. Jeg snakker med han om hva det enn er, og han har alltid vært her for meg. Når jeg tenker meg om tar jeg tilbake alle gangene jeg har sagt jeg ønsker meg en skikkelig bestekompis. Jeg har han jo allerede! ..bare i en litt eldre utgave enn jeg i utgangspunktet har forestilt meg.

4. Oppdaget det som nå er ett av favorittbandene mine da jeg tok en band-t-skjorte storesøsteren min hadde tenkt å kaste. Jeg tenkte at den var praktisk å bruke på trening/ til å sove i ettersom den var stor, og etter å ha hatt den en stund fant jeg ut at jeg kanskje skulle høre på bandet for å se hvem jeg egentlig gikk rundt med. Det viste seg å være en god idé for bandet heter nemlig Foo Fighters og har mange gode låter.

5. Jeg var utrolig glad i gå på ski når jeg var liten. Jeg husker hvordan jeg lekte jeg var skiskyterdronningen Liv Grete, mesteren (Anne) Marit Bjørgen mens jeg gikk runde etter runde i skiløypene som pappa og jeg lagde i skogen rundt her. Jeg brukte til og med postkassestativet som blink, la meg ned midt i veien og brukte staven som "våpen". Det var tider det.. Skulle ønske jeg var like kreativ og sporty nå.

6. Yndlingsfaktaen om meg selv må nok bli at jeg er halvt estisk. Moren min kom fra Estland, og jeg er veldig stolt av å ha halve slekta mi der. Jeg har to onkler med familier og en mormor der borte, og jeg er veldig glad i å være der. Det føles virkelig som å være hjemme, og jeg skulle ønske jeg var der oftere. Jeg har alltid vært misunnelig på de som har hatt besteforeldrene sine som naboer eller like i nærheten..

7. Da jeg var et par år gammel var merkelig nok sylteagurk det eneste som fikk meg til å slutte å gråte. Jeg har i ettertid ikke vært særlig begeistret for det, men jeg spiser det da. Føler at det er litt meg, og at jeg derfor er nødt til det. Jeg skal ikke klandre noen for å mene at den tankegangen er rar, for er veldig enig.

Sånn, da var det unnagjort! Da var det å sende den videre til 7 kreative bloggere:




Kulturelle 16-åringer i Oslo

Etter litt om og men bestemte Tonje og jeg oss for å bruke lørdagen på en tur til Oslo. Vi stod til og med opp like tidlig som vi gjør på hverdager for å få brukt dagen fullt ut, og jammen i meg fikk vi gjort det også! I alle fall om vi ser bort i fra de gangene vi satte oss på feil trikk. Linjen var forsåvidt riktig, men den gikk feil vei.. Bortsett fra det så gikk det overraskende greit å komme seg fram til Teknisk Museum. Når vi først planla å dra til Oslo var det i grunnen shopping og januarsalg vi begge hadde i tankene, men det viste seg at ingen av oss egentlig hadde noe lyst til det. Derfor endte vi opp på Teknisk museum. Det var ingen dum idé for der var det mye artig å finne på. Vi vandra fra etasje til etasje blant alt som var, og hadde det minst like moro med aktivitetene som det gikk an å prøve seg på som alle seksåringene som farta omkring. Nedenunder har jeg lagt til en film som Tonje har miksa sammen av alle bildene og filmene vi tok mens vi var der.

I tillegg til å være på Teknisk museum var vi også på Nobels Fredsprissenter for å se på den nye utstillingen om Obama. Det var veldig spennende, og jeg er fornøyd med at vi klarte å være så kulturelle som vi var med å gå på museum. Det ble litt shopping på oss til slutt, men tida gikk fort og plutselig var det ikke lenge til bussen skulle gå. Med en forsinket trikk, og fullstappet jernbanestasjon var det ikke bare bare å komme seg frem i tide. Brua mellom Oslo S og jernbanestasjonen var smekkfull av folk så det var så vidt det gikk an å puste. Vi fikk til slutt banet oss vei og kom frem til bussen fem minutter etter at den skulle gå. Heldigvis stod den der fortsatt. Vi skjønte hvorfor når vi kom oss på, for der var det minst like fullt som folkmengden vi akkurat hadde trengt oss gjennom. Alle setene var opptatt og midtgangen var nesten helt full. Etter å ha stått der en time ble det heldigvis noen ledige seter, og aldri før har jeg vært så glad for å se et tomt bussete! Til tross for alt kaoset hadde jeg en super dag, og koste meg veldig. Det var virkelig Osloturen sin det!




Hvilket gir er du i?

Etter middagen i dag hadde pappa og jeg en av de typiske og rare pappa-og-AnneMarit-samtalene som alle andre bare ville ha ristet på hodet av om de hørte. Selv om de ikke gjør meg spesielt klokere (nærmere tvert i mot), får de meg til å smile. I dag var det ikke kunnet smilet som kom frem, men jeg lo også godt av min kjære far. Jeg stod på kjøkkenet og var i gang med å rydde ut av oppvaskmaskinen da han kom og fant handleposen ved siden av kjøleskapet. Rett før middagen hadde han funnet den ved inngangsdøra, og det var ingen andre enn Eli, min kjære lillesøster, som hadde valgt å sette den fra seg akkurat der. Hun fikk en påminnelse om hvor den skulle, men den kom altså ikke lenger enn til kjøleskapet. En smule oppgitt gikk pappa til verks og fikk satt varene i kjøleskapet mens han la ut om hvordan det enten var full rulle eller helt stopp hos Eli. Hun bruker nemlig å være temmelig kvikk, får med seg absolutt alt av hva som skjer rundt henne, husker de merkeligste detaljer og har allerede utført en handling før jeg i det hele tatt rekker å tenke den. Dette er jo bare positivt, men hun har også en annen side som vi dessverre ser like mye av. Da er det som hun befinner seg et helt annet sted, hun er i en tilstand hvor ingen lyder oppfattes og det lille som kanskje oppfattes rekker hun ikke å svare på før hun har glemt det igjen. Det var altså slik hun var i dag, og som oftest ler jeg bare godt av at hun er så fjern til tider. 

Mens jeg stod og gliste av både pappa og Eli, fortsatte han å snakke og han sammenlignet henne med en bil. Hun var visst enten i første gir eller i aller høyeste. Dette fant jeg temmelig morsomt, og ville vite hvilket gir han ville sammenligne meg med. Svaret kom temmelig kjapt, uten mye betenkningstid. Jeg var visstnok i "fri", for jeg slumret liksom litt. "Motoren går, men krafta blir itte overført tell hjula!" sa han. Jeg kalte ham stut, samtidig som jeg syntes det ikke var en så dum idé å sammenligne mennesker med biler. Ettersom han nå hadde plassert både meg og Eli, syntes jeg han var nødt til å plassere seg selv. Det mente han at jeg måtte klare å se selv, også satte han i gang med å rydde ferdig varene og skjenke kaffe raskt og stressende, mens han småsprang ut fra kjøkkenet og lagde brummelyder. Jessda, dét er faren min og jeg trives overraskende greit med det :-)

Hvis du hadde vært en bil, hvilket gir ville det gått i?





Vinterferien er herved planlagt!

Etter en veldig grei skoledag var ettermiddagen min fullpakket med dansing og møte i barne- og ungdomsrådet. Det ble ganske stressende, men jeg kom meg da gjennom. På møtet var det en dame som snakket om det å planlegge og hvor viktig det er, og det fikk meg til å innse at vi faktisk planlegger omtrent alt vi foretar oss. Selv ting vi ikke tenker over at vi planlegger. Når en skal stå opp neste dag, når en skal spise, hvilke plikter må utfylles. Rett og slett hva en skal gjøre og til hvilke tider. Omtrent hver dag, hele uka er jeg nødt til å planlegge for å få alt til å gå rundt. Det er ikke alltid jeg får det til å gå rundt, og det er ikke alltid jeg er like flink til å planlegge. Ta for eksempel i dag hvor jeg kom hjem sliten etter årets første dansing og et (mindre slitsomt) møte etter en skoledag som gikk i ett. Til og med pausene forsvant sporløst, ettersom det alltid er noe som må ordnes og det var elevrådsmøte. Klokka var rundt halv ni da jeg var innenfor døra hjemme, og da var det å sluke i seg mat før jeg begynte på leksene. Matte, engelsk, naturfag og norsk. Det er en sliten og stresset meg som sitter med hendene på tastaturet nå, og jeg lengter etter senga. Lekselesing frem til midnatt kunne jeg godt ha vært foruten. Likevel skylder jeg ikke på noen eller klager, for etter møtet i dag gikk det opp for meg at jeg bare har meg selv å skylde for dårlig planlegging. 

Ettersom jeg har liten lyst til å ha en vinterferie uten noe å gjøre, har jeg fått ræva i gir (både min og pappa sin forsåvidt) og vi har bestilt flybilletter til Estland. Endelig skal jeg få besøke familien i mitt andre hjemland! Jeg har allerede begynt nedtellingen, og skal stå på som bare det de fem skoleukene (+ 2 dager) som er igjen før vinterferien sniker seg innpå oss. Nå har jeg noe å se frem til og kan gi meg selv et klapp på skulderen for god planlegging.

Søskenbarnet mitt Sass og meg i Estland mai 08.

Tante og onkel fra Estland med meg på konfirmasjonen min juni 08.





Meteorologen Anne Matte

Helga ble brukt til å sove ut, utslitt som jeg var etter årets første skoleuke, og jeg feiret bursdagen til en god venninne med koselige jenter. Gårsdagen satt jeg med nesa i matteboka og skiftet navn til Anne Matte. Så mange regnestykker, logaritmer, potenster, eksponenter og brøker som jeg så og skreiv burde være nok til en mastergrad i matematikk. I dag derimot sikter jeg heller mot meteorologenes verden. Etter å ha sittet med geografiboka oppslått på kapittelet om vær og klima siden jeg kom hjem fra skolen, kunne jeg lett ha danket ut Eli Kari sin værmeldingsang på tv2. Nå kan nemlig jeg også alt om lavtrykk, høytrykk, forskjellige typer nedbør og skyer, havstrømmer og vind. Hvem hadde trodd at "dårlig vær" kunne bety så mangt? For min del kunne dårlig vær like gjerne bare vært dårlig vær, og fint vær kunne ha vært så enkelt som fint vær. Så hadde i alle fall jeg hatt en ledig ettermiddag og kveld denne uka som ikke måtte bestå av å lese til prøve. Men jeg antar det bare er slik det må være når en går studiespesialiserende og prøver å være skoleflink! Det er heldigvis et par ting som har fått meg til å smile i dag, og det som har fått frem det desidert største smilet er telefonsamtalen fra Tonje i dag tidlig hvor hun hadde den gledelig nyheten om at hun har fått VERTSFAMILIE! Hvem hadde trodd at det skulle gå SÅ fort? Jeg er i alle fall veldig misunnelig og skulle ønske det var meg, men siden jeg er så god venninne klarer jeg utmerket godt å være veldig glad på hennes vegne! Hun fortjener det så absolutt :-) Det hele gjør egentlig bare at jeg gleder meg enda mer, og at min sjekke-mailen-aktivitet kommer til å øke med minst 100 %. Dette er nesten litt for spennende..


Siden jeg har blitt en ordentlig værentusiast kan jeg jo vise dere for nydelig det var under gårsdagens høytrykk!



 



JEG VANT! :-D

I omtrent 3 1/2 år har jeg vært bruker på nettsiden skrivebua.no - en side for skriveglad ungdom. Der poster brukerne selvproduserte tekster, og kan kommentere og komme med konstruktiv tilbakemelding til hverandre og stemme på de bidragene de liker best. Hver måned kårer redaksjonen fem vinnere og det bidraget med flest stemmer får også en premie. Når jeg registrerte meg der tok jeg det i grunnen ikke så veldig seriøst, men jeg har alltid vært glad i å skrive. Det har etter hvert blitt en temmelig stor samling tekster der, hvor mesteparten er dikt. Det siste året har jeg muligens vært mer seriøs (eller så føles det bare slik i skrivende stund), og jeg har vært mer nøye på hva jeg har lagt ut. Nå ser det ut til at det ikke har vært så dumt, for jeg har nemlig blitt en av desembers vinnere! Hurra for meg og diktet mitt! Jeg postet det på bloggen i begynnelsen av desember, men her får dere det på nytt ettersom jeg er i strålende humør!







Shit happens

Av årets 365 dager var det akkurat dagen i dag som var pekt ut til å ramme det lille tettstedet jeg bor på med bortimot     -37 grader. Det var også akkurat denne dagen som var pekt ut til at jeg skulle glemme meg når jeg satt på bussen, og dermed måtte gå av nesten 1 km fra der jeg bruker. Ja, jeg er lat og liker ikke å gå, men den ene kilometeren bruker ikke å være noe problem. Det er det altfor høye tallet med minusgrader og min strålende flaks som er problemet i denne sammenhengen. I min 3 1/2 års karriere med bussaking har jeg aldri opplevd en lignende situasjon, og det var så klart jeg skulle få denne opplevelsen akkurat i dag. Åh, for en herlig dag! Jeg antar dere kan lukte ironien min hele veien herfra og til dit dere er, så jeg ikke trenger å utdype det noe mer. Nå var ikke dette noen katastrofe (sikkert tvert imot, for jeg hadde sikkert godt av den lille gåturen etter all den maten jeg har proppet i meg i jula), men det er likevel irriterende. Spesielt når jeg kommer på at jeg gikk av på bussrutas endestasjon og at bussen bare snur og drar samme veien tilbake rett forbi huset mitt, akkurat idet den gule bussen suser forbi meg der jeg hutrer og synes synd på meg selv. Akkurat der og da vet jeg ikke hva som var verst; å gå i kulda eller i min egen dumskap. 

en smule frustrert, sa du? nei, nærmere et helt brød!



In the cold, in the cold winter

Når gradestokken viser under - 30 grader er det for kaldt til at jeg i det hele tatt orker tanken på å bevege meg utenfor husets vegger (nesten ikke utenfor mitt eget rom, når jeg tenker meg om). Jeg er en frysepinne fra før av, og da hjelper ikke disse minusgradene. Jeg har klaget over temperaturen på rommet mitt i hele høst og vinter, så nå har jeg gravd fram en stygg, liten oransje varmeovn fra kjelleren som antageligvis kommer til å bli min beste venn. Jeg har med andre ord tilbragt dagen med innendørsaktiviteter (i den grad smårydde, le av lillesøster, lese, sove og internett kan kalles aktiviteter) godt innpakket i fleecegenser, joggebukse og ullsokker. Jeg vurderer å sette på meg halvparten av klærne i klesskapet mitt i morgen, for særlig varmt blir det nok ikke å stå og vente på bussen. Hadde jeg bare hatt en termodres...

   
vårt awsome termometer

jeg rydder i godt selskap av katta (som føler seg hjemme i søppelkassa)

dette har fått meg til å smile i dag






Nytt år - nye muligheter

Fire dager av 2010 er allerede unnagjort, og juleferien er farlig nærme slutten. Det er litt godt å tenke på at vi er helt i starten på et nytt år, og at vi kan legge bak oss 2009. Året har gått veldig fort og det har vært fylt av opplevelser - både negative og positive slik de fleste år bruker. Jeg er klar for å glemme alt som burde glemmes og minnes de gode tingene. Starte med blanke ark, som det så fint heter. Det er i alle fall det alle sier de skal gjøre når et nytt år kommer, men om det faktisk er mulig er jeg ikke like sikker på. Det som har skjedd, har skjedd, og det setter spor. Enten vi vil det eller ikke. Uansett så er jeg villig til å prøve å se positivt på ting og la 2010 bli et minnerikt år. Halvparten av det skal jeg faktisk tilbringe i USA, og det ser jeg virkelig frem til. Et nytt år bringer også med seg nyttårsforsetter, men jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal ha det eller ikke. I så fall skal jeg ha små og enkle, slik at jeg kan føle meg tilfreds med meg selv. Tror nemlig det er veldig viktig og at altfor mange setter seg store mål og har for store forhåpninger. Dèt er alltid like kjedelig og hjelper ikke akkurat på selvfølelsen. Derfor har jeg startet uten, så får vi se hva året bringer med seg. Både av forsetter, drømmer og opplevelser. 







Les mer i arkivet » Juli 2017 » November 2016 » Oktober 2016


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits