En lillesøster som ler

Å ta opp telefonen, trykke på favoritter og navnet til lillesøsteren min, er tre enkle ting å gjøre for å høre stemmen til et menneske jeg er veldig glad i. Og akkurat disse tre enkle tingene har jeg gjort oftere den siste tiden. Noen ganger er det å snakke med en 13-åring noe av det mest fantastiske som finnes. Det er så mange tanker. Så mange følelser. Spesielt de siste ukene har det vært mye på hjertet. En venninne av lillesøster har blitt alvorlig syk, og da er det plutselig veldig mye som farer gjennom hodet til en 13-åring. Men også gjennom hodet til en 20-åring. Det føles godt å kunne være en storesøster som kanskje gjør en vanskelig situasjon, litt mindre vanskelig. Om så bare i noen minutter mellom pipetonene. 

For et par timer siden, forstod jeg et ord litt bedre. Lykkefølelse. I telefonen min hørte jeg en latter, som kanskje er en av de fineste lydene som kan lages. Den var lystig. Og ekte. Det var lillesøster som lo.

Jeg er et menneske som lett lar meg påvirke av andres følelser. Slitsomt, tenker kanskje noen. Fint, tenker jeg. Jeg er glad for at jeg kan dele andres følelser, og få kjenne på hvordan menneskene rundt meg har det. Det gjør det kanskje vanskeligere for meg selv, men jeg tror det kan hjelpe andre, og det er så mye viktigere. Enhver tåre som smitter over på meg, og som jeg gråter for andre, er så verdt øyeblikkene jeg får smile av at noen andre ler. 

Da jeg hørte min kjære lillesøster le, ble jeg litt nostalgisk, og savnet skøyerstrekene våre sammen på Finnskogen hjemme hos pappa. Heldigvis ses vi uten at for mange uker går mellom hver gang. Og i mellomtiden kan vi, takket være herr Alexander Graham Bell, holde skøyerstrekene noenlunde vedlike med kun noen få tastetrykk.







2014

Et helt semester måtte komme og gå, før jeg skulle rote meg inn på bloggen igjen. Det er rart hvor opptatt jeg har blitt av å lese andres blogger, i stedet for å oppdatere min egen. Jeg tar det som et tegn på at jeg har det så fint og flott, og at bloggen ikke er det viktigste i livet mitt. 

Jeg har hatt første helgen tilbake i Oslo etter en fantastisk juleferie, med altfor mye ribbe, lefser og sylte, spillkvelder, og bare kos. Det har vært så godt å sitte under pleddet i sofaen hjemme hos pappa, med en malende katt i fanget, og med juletreet som utsikt. Jula kommer alltid til å være min favoritthøytid.

Før jul fullførte jeg mitt tredje semester på journalistikk, og jeg er nå akkurat halvveis med bachelorgraden min. Egentlig en veldig absurd tanke. Tida går så altfor fort! Fra oktober og frem til jul, var jeg i praksis hos NRK Super (Radio), og fikk være med på å lage utrolig mye gøy radio for barn, blant annet barnetimen. Jeg tok juleferie med en tåre i øyekroken, fordi jeg ikke hadde lyst til å forlate pulten og plassen som ganske fort føltes som bare min. En vakker dag skal jeg tilbake. Jeg SKAL. Enkelt og greit.

I morgen er siste fridag før det braker løs med skolestart og et nytt semester igjen, og da skal jeg få lagt ut litt bildedryss fra jula. Den snille familien min har gitt meg speilrefleks i julegave, og forhåpentligvis kan det føre til at det blir mer liv på bloggen. Men jeg lover ingenting. 

..og for de som måtte lure på om jeg har farget håret, lagt på meg, fått regulering, blitt brun eller endret utseende på andre måter siden forrige bloggpost i august, får dere svaret deres her. Et selvportrett fra nyttårsaften 2013. Godt nytt år, forresten :-)







Les mer i arkivet » Juli 2017 » November 2016 » Oktober 2016


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits