Secret admire and double date

I går var det en veldig bra dag, og jeg gjorde ikke annet enn å smile fra morgen til kveld! Nå som Valentine's Day nærmer seg, er det mulig å få kjøpt roser på skolen som kan sendes ut til den du vil i løpet av skoledagen. Om noen av dere har sett ''Mean Girls'' og husker den delen hvor en person kommer inn i klassen og deler ut julegodteri til enkelte elever, så er det akkurat på samme måten. I psychology i første time i går, kom ei jente inn med en nydelig liten rosedekorasjon og sa at det var ''special delivery for Anne Raaberg'', og gjett om jeg ble overrasket. Det var ikke noe kort eller hilsning med rosen, så jeg vet fortsatt ikke hvem det var fra, noe som gjør at jeg dør av nysgjerrighet! De som kjenner meg vet jo hvor nysgjerrig jeg kan være.. Uansett hvem det var fra så var det veldig koselig, og jeg skal innrømme at jeg følte meg littegrann special..

En annen ting som fikk meg til å smile var da jeg snakket med rektor og fikk overtalt han til å la Pernille være med på skolen en dag da hun kommer. Alle jeg har snakket med tidligere om at jeg hadde et håp om at hun kunne få delta på en skoledag har vært skikkelig skeptiske, fordi skolen aldri lar andre få være med i timene. Rektor sa at om han åpnet døren for en person, ble han nødt til å gjøre det for alle, noe han ikke kunne gjøre. Heldigvis fikk jeg ham til å endre mening og si ''I'll make an exception for you''. Hurra! Nå er det bare fire dager til jeg får besøk av Pernille fra det kalde nord, og jeg kan nesten ikke vente!

Det siste som satte kronen på verket på dagen min var at jeg dro på en NBA basketballkamp! En kamerat av vertsbror lurte nemlig på om jeg ville være med og se på, og det ville jeg jo selvfølgelig. Så da ble det dobbeldate med vertsbror og hans date. Jeg kommer fortsatt ikke helt over at så fort en finner på noe med det motsatte kjønn, så er det en date. Jaja, moro var det i alle fall uansett! Det var veldig stort, og ufattelig bratt der inne, og det føltes i grunnen litt uvirkelig. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få dra på en profesjonell basketballkamp, og få være en del av alt det morsomme som foregår der. Det er nemlig ikke bare basket, men også show og underholdning som bare det! Nå er jeg nødt til å hive i meg litt frokost før det bærer av sted på dansing fra tolv til fem. Vi forbereder oss nemlig til vi skal konkurrere i state! Rett etter dansingen bærer det av sted til Tonje for å ordne seg til dans! Vi skal nemlig på ?Sweethearts? på skolen hennes, og jeg skal gå med en fyr jeg ikke har møtt enda, så kan jo bli spennende.. Blir nok enda en veldig bra dag, over og ut!

 







































We don't have an eternity to realize our dreams, only the time we are here

 

Det er nå 9. februar, hvilket betyr at jeg forlot Norge for over 6 måneder siden. En del av meg forstår det ikke helt tror jeg, mens for den andre delen er det veldig klart at jeg ikke har sovet mi min egen seng på et halvt år. At jeg ikke har fått en pappaklem på så mange uker er ikke helt til å skjønne får for hun som alltid klemte pappaen sin ?god natt?, enda hun for lengst hadde passert ?god-natt-historie-på-sengekanten-alderen?. På 27 uker har jeg ikke blitt forstyrret eller avbrutt av en lillesøster jeg nå skulle betalt for å komme brasende inn på rommet mitt uten å banke på.

Det er så mange fjes jeg ikke har sett på lenge, så mange steder jeg aldri før har tenkt på har vært en del av hverdagen min. Ja, det er mye jeg kan nevne jeg savner, men det er ikke slik at jeg gråter meg til søvn. Jeg tror det ligger i det å være patriotisk og føle nærhet til sitt eget hjemland. Norge er jo ikke akkurat noe land å skamme seg over. Senest i dag fikk jeg høre av to jenter at de hadde lært i en time at Norge er verdens beste land å bo i. Dette er jo noe jeg har hørt før, men aldri tenkt spesielt mye over. Ikke før jeg flyttet tusenvis av mil unna og begynte å se ting i et litt annet perspektiv. For det der noe som skjer med deg da du er 17 år og drar vekk i 10 måneder. Du blir ikke bare mer uavhengig av foreldre og familie, men du lærer så mye om seg selv og verdenen du lever i. Jeg vet nå hva jeg setter pris på og er takknemlig for. Jeg vet jeg har all grunn til å være fornøyd. Det er lettere for meg å se meg selv om den personen jeg vil bli, den personene jeg vet jeg kommer til å bli. Det betyr ikke at jeg ser hver dag i livet mitt herfra og har alle planene pønsket ut, men det betyr at jeg er så mange opplevelser og erfaringer rikere som vil hjelpe meg å nå dit jeg vil.

Enda har jeg en god dose igjen å oppleve før kursen settes hjemover. Det er fire måneder igjen i denne staten blant vakre Rocky Mountains og blant mennesker jeg har blitt så glad i. For ett år siden var fire måneder uendelig, da jeg ventet så spent på avreise. Nå derimot, er jeg redd tiden vil fly som sandkorn i en tornado. Av den grunn skal de siste månedene her nytes fullt ut og bli godt tatt vare på i minneboka. Jeg vet med sikkerhet at dette er ?the time of my life? hvor alt skal nytes. Før jeg aner det vil dette eventyret være over, og jeg blir nødt til å åpne øynene igjen. Frem til da skal jeg nyte denne drømmen en stund til..

 




Jeg kommer på TV i USA!

 

Jupp, du leste riktig! For rundt en uke siden hadde danselæreren min nemlig den fantastiske nyheten at hun hadde billetter til So You Think You Can Dance auditions, og i dag var det tid for å dra! Jeg kan ikke beskrive det på enn annen måte enn at det var helt fantastisk, og virkelig en opplevelse for livet. Jeg kan snakke om det til jeg mister pusten av begeistring, og jeg har så mye energi nå at jeg kommer til å være våken en god stund til! I år er første året SYTYCD har publikum på auditions, og jeg var overlykkelig over at de valgte å komme til Salt Lake City i år, slik at vi fikk muligheten til å se på. Ikke bare var det moro å se på de fantastiske danserne, men vi fikk jo også sett de berømte dommerne! Nigel Lythgoe, Mary Murphey og Robin Antin fra Pussycat Dolls! I tillegg var Katee og Will fra sesong 4 der for å lære bort koreografi under koreografirunden etter soloene, som vi også fikk se på. Det var så uvirkelig å sitte der like bak dommerne og se på de utrolige danserne få ''ticket to Vegas'' og vite at vi ble filmet hele tiden. Nå blir det utrolig spennende å se sesongen da den kommer på tv!

Selve turen opp til Salt Lake City var litt av et eventyr i seg selv. Vi var sju jenter som skulle reise sammen, så vi hadde avtalt å møte halv elleve for å komme tidsnok. Billettene vi hadde fikk vi gjennom et dansestudio i Salt Lake, og vi var derfor en del av en større gruppe, og for at alle i gruppa skulle komme inn måtte absolutt alle være på plass utenfor The Kodiac Theater 1:15. Ettersom vi visste at vi skulle være der helt frem til kl. sju, hadde vi planlagt å spise sammen før vi dro av sted. Klokka ble halv elleve og fire av oss ventet på at de andre skulle komme. Til slutt ble vi nødt til å ringe for de kom aldri.. Det viste seg at bilen vi skulle ha plutselig hadde sluttet å gå. Den ville bare kjøre i andre gir, så de hadde tatt den til et verksted for å prøve å fikse den. Etter mye om og men fant vi ut at vi like gjerne kunne ta bilen til en av de andre jentene for den hadde akkurat sju seter. Nervøse for å komme for sent bestemte vi oss for å ringe og bestille mat vi kunne plukke opp på veien og spise i bilen. Vel fremme der vi skulle hente maten stoppet vi like ved fordi et par av jentene hadde lyst på kaffe, og dermed gikk vi alle inn sammen. Mens vi stod i kø, kom en av jentene på at hun ikke hadde med seg ID, og vi hadde fått streng beskjed i forkant at vi var nødt til å ha med ID for å komme inn. Du kan tro vi alle ble satt ut og lurte på hva vi skulle gjøre nå, for vi visste at om en ikke kunne komme inn, ville ingen komme inn. Heldigvis fikk vi ringt moren hennes som skulle komme etter og se på også, så hun skulle ta med ID. På vei tilbake til bilen for å dra og hente maten, fant vi fort ut at vi hadde et problem til; Bilnøklene var låst inne! Takk og lov at moren til en av jentene skulle komme, så vi fikk henne til å plukke opp ekstranøkkelen til bilen. Mens vi ventet på at hun skulle komme med bilnøkkel og ID gikk vi for å hente maten vår, noe som var temmelig kaldt ettersom jeg hadde lagt igjen jakka mi i bilen.. Vi hadde hele tiden også et lite behov for å dokumentere alt som gikk feil, men det gikk jo ikke når også kameraet var låst inne.

Du kan tro det gikk fort på motorveien da vi endelig hadde fått nøkler, for vi stresset som bare det med å rekke frem i tide. Da vi endelig kom frem og skulle parkere var så klart parkeringshuset fullpakka. Vi kjørte rundt i det som virket som en evighet, og det var det verste organiserte parkeringshuset jeg noen gang har vært borti. Heldigvis fant vi en parkeringsplass til slutt, og spurtet av gårde slik at vi rakk frem akkurat i tide! Det var med mye latter, glede, og spenning i blodet vi til slutt satte oss ned i salen for å se på noe jeg kommer til å huske for alltid. Akkurat i likhet med kjøreturen til Salt Lake City..

Jeg skulle gjerne ha postet flere bilder, men enten var kameraet mitt innelåst i bilen eller så var det strengt forbudt å ta bilder..




















Tommel opp for en eventyrlig og en av de beste dagene jeg noensinne har hatt!

 




'Akkurat som på film' fordi det er det Hollywood har lært oss

Noen ganger så sniker undrende tanker seg innpå, og jeg lurer på hva det var som fikk meg til å gjøre dette. Hvorfor bestemte jeg meg for å dra vekk i 10 måneder? Var jeg ikke fornøyd med livet mitt sånn det var i Norge? I bunn og grunn vet jeg svaret på disse spørsmålene, men det stopper de likevel ikke fra å komme. Jeg vet at jeg ikke var misfornøyd med alt jeg hadde, men at det heller var eventyrlysten som tok overhånd. Jeg forstår at det var forandring som frydet, og ikke misforstå, jeg er veldig glad for at jeg har gjort som jeg har gjort. De seks månedene jeg har tilbrakt borte fra familie og venner, har lært meg så utrolig mye. Det er så mange små detaljer jeg savner, ting jeg ikke hadde anelse om at jeg kom til å føle at mangler. I stunder som dette, hvor jeg begynner å lure på selve grunnen til å forlate verdens beste land for å gå på skole i en annen verdensdel, er det lett å bli emosjonell og få skikkelig hjemlengsel. Heldigvis har jeg klart meg veldig bra, og hjemlengselen har ikke vært på langt nær så ille som jeg trodde den skulle bli. Hverdagslige, små hendelser får meg gjennom det.

Ta dagen i dag som et eksempel, hvor en liten og ubetydelig ting fikk meg til å smile. I historietimen kastet en gutt i klassen ut kommentaren ?Those are some sweet shoes!? i det han passerte meg, og for over halvparten av jentene på skolen var det ikke hvilken som helst gutt; Det var quarterbacken på footballaget. Ja, det var han som i alle high school filmer er jentenes drømmeprins fordi han er så kjekk, rik og uoppnåelig. Jeg smilte fordi det gikk opp for meg at det er en av grunnene for at jeg er her. Jeg var nysgjerrig på det amerikanske skolelivet, og lurte på om det virkelig var slik det ble fremstilt på film. I mange tilfeller må jeg si ja, og det kan skje opptil flere ganger daglig at tanken ?Dette er akkurat som på film? streifer meg. Jeg smilte fordi det gikk opp for meg at denne gutten som ga meg et kompliment for skoene mine faktisk er populær som på film, han har greit av penger, og han kunne sikkert valgt og vraket blant jentene på skolen. Jeg smilte fordi i et lite øyeblikk var han denne fantastiske gutten som gav meg et kompliment, og ikke de 17 andre jentene i klassen. Så smilte jeg fordi han var alt Hollywood vil at han skal være, mens jeg kom til å tenkte på at jeg hadde snakket med han i historietimene i flere måneder og gjort opp min mening om han, før jeg visste hvem han var og hva alle andres mening om han var. Denne gutten er ingen andre en mannen i gata som kommenterte at han likte et par sko. Og hvem kan vel klandre han? Det var tross alt mine fancy norske sko..







Film festival og snøskuter i fjellet!

 

For en elendig blogger jeg har blitt.. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er latskap eller et for fullt daglig program som gjør at det blir som det blir. Antageligvis er det en lett blanding. I tillegg har pc'n min funnet ut at det er veldig moro å slå seg av i både tide og utide (som regel utide), og jeg har ikke hatt veldig lyst til å skrive her uten de kjære, norske bokstavene. Uansett, jeg lever og har det bra! Siden sist har jeg antageligvis gjort litt av hvert, så jeg får prøve å oppsummere hva den siste uka har gått med til.

Nå som det er et nytt semester på gang, har jeg en ny klasse som heter Motion Picture, enkelt fortalt en klasse hvor vi ser film. Her i Utah arrangeres det årlig en film festival kalt Sundance Film Festival, og den er visstnok temmelig kjent. Det var kjendiser i massevis like i nærheten her, og jeg må si det ikke føltes helt feil å være en liten kjøretur unna stjerner som, Oprah, Demi Moore, Adrien Grenier, Liv Tyler, Eliah Wood, 50 Cent and the list goes on.. Film klassen min fikk tilbud om å dra for å se visningen av to av filmene, og jeg kunne jo ikke si nei til det! Vi fikk riktignok ikke sitte blant kjendiser, for det var kun visning for high school elever, men det var moro likevel. Den første filmen vi så er faktisk en av favorittene mine så langt, og den kommer på kino her 4. mars. Om ?The Music Never Stopped? kommer på kino i Norge er den en film alle burde se! Etter vi så filmen fikk vi stille en av manusforfatterne spørsmål, så det var stas.

På lørdag dro jeg opp til familiehytta i fjellet sammen med vertsmor og vertssøster for å kjøre snøskuter sammen med onkelen og tanta til vertsmor. Det var utrolig moro, og jeg hadde en herlig dag ute i snøen. Været var kjempefint, og det føltes litt som hjemme med alle trærne og all snøen som omringet oss. Det var første gang jeg har kjørt snøskuter, så jeg var litt skeptisk og redd i begynnelsen, men det gikk seg til etter hvert! Jeg var til og med oppe i 80 km/t, hysj hysj. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle cruise rundt i Rocky Mountains, og nyte utsikt fra en snøskuter høyere enn Norges høyeste punkt, nærmere 2900 m.o.h.

Ellers har jeg fått skypet og snakket litt med folk hjemme, noe som alltid er veldig koselig! En gledelig nyhet jeg ikke har delt her på bloggen, er at jeg får besøk om litt over to uker av bestevenninna mi siden barneskolen. Gjett om jeg gleder meg! Tror det kommer til å vokse både fyrverkeri og sommerfugler i magen til hun kommer. Det finnes ikke ord for mye jeg ser frem til det! Før den tid er det to skoleuker som skal gjennomføres, og jeg skal være ekstra flink og få unnagjort alt jeg kan av lekser og oppgaver, slik at de 12 dagene hun skal være her kan nytes så mye som mulig.

 






























Les mer i arkivet » September 2014 » Mai 2014 » Januar 2014


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits