Tankevekker

På jobb på museet i dag, kom en kjempehyggelig familie innom. Forholdsvis normal, en mamma og pappa med to sjarmerende gutter på rundt 12 og 6. Med en gang de kom inn døra, skjønte jeg at dette var hyggelige folk. Det er noen som bare har det rundt seg, bærer det med seg som en lukt på en måte, at de er varmhjertede mennesker. Etter en liten stund gikk det opp for meg at de kanskje ikke var så like den typiske kjernefamilien likevel. Moren var nemlig blind. Jeg vet ikke hvorfor, men det slo nesten pusten fra meg et halvt sekund. Der stod altså denne familien foran meg og oppførte seg som om ingenting var i veien, og alt jeg klarte å gjøre var å beundre dem for hvordan de behandlet hverandre. 

Da jeg satte i gang med omvisningen, ble jeg nødt til å stoppe et sekund igjen, for plutselig kunne jeg ikke gjøre det slik jeg alltid har gjort det. "..slik som dere ser her", "gjenstanden der borte" og lignende setninger ble plutselig uten betydning, og jeg måtte tenke litt før jeg snakket. Det er ikke det at jeg tror det ville gjort noe, og brydd noen av dem, men jeg følte at det var riktig å vise såpass respekt. Når jeg besvarte spørsmålene hennes, var det riktig å se henne rett i øynene, selv om de ikke var like lette å finne som andres. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men blikket hennes var langt ifra tomt, og det forbauset meg. På en god måte.

Hvor vil jeg med dette, kan jeg kanskje spørre meg selv, men jeg tror at slike hendelser innimellom får oss til å våkne et lite øyeblikk. Det fikk meg ikke bare til å tenke over alt jeg tar for gitt, men også at det finnes så mange verre grunner for å synes synd på seg selv, enn det en kanskje bruker å gjøre. Jeg skal prøve å møte hver dag med et smil rundt munnen, selv om det kommer tider hvor smilebåndet er litt tyngre å trekke på.


" Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain." 








Alt er som før

Det blir så lite blogging fordi jeg veit rett og slett ikke hva jeg skal skrive om. Det føles nesten litt meningsløst å blogge, for det er ingenting jeg gjør her som kan sammenlignes med alt det spennende jeg fikk oppleve i USA. Ikke det at jeg kjeder meg kav i hjel her, men hver dag i USA var jo en ny opplevelse. Jeg fortsetter likevel, for jeg tror lysten kommer mer og mer tilbake. I tillegg veit jeg at det nå er folk i USA som venter på oppdateringer akkurat som familie og venner ventet spent mens jeg var der. 

Forrige uke brukte jeg litt tid på å gå gjennom saker og ting som har ligget bortgjemt et år. Det er godt å få ordentlig orden på ting, og jeg begynner endelig å føle at jeg har landet her i Norge. Jeg er i gang med sommerjobben, og det er ikke så lenge til Finnskogdagene er her, noe som betyr at teaterøvelsene har vært i fokus siden helga, så nå kjennes det virkelig som om alt er som det skal. Jeg bor nærmest på museet, men trives egentlig veldig godt med det. Er en veldig spesiell og hyggelig atmosfære der nå da Finnskogdagene er like rundt hjørnet.

De neste dagene fremover nå blir det altså bare teater, fest og moro, så lover ingenting om når neste oppdatering kommer. Sånn går det når en er busy busy!

 




Les mer i arkivet » September 2014 » Mai 2014 » Januar 2014


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits