Make some memories

Er det nå det er på tide å oppdatere igjen? Er det nå jeg skal fortelle om hvordan jeg utnyttet den siste helga i frihet før skolestart? I så fall er det vel også nå jeg skal skrive om hvor rart det var å være tilbake på skolebenken. Å være omringet av klassekamerater jeg ikke har sett på et år. Hvor uvirkelig det var å vandre i gangene og vite at nå, NÅ er jeg av de eldste på skolen. Nå er det jeg som går vg3.

Ja, det hele er litt rart, og jeg skjønner ikke helt at sommerferien er over. Igjen. Den går jo alltid så alt for fort. Likevel tror jeg aldri jeg har hatt skolen så friskt i minnet som det jeg har i år. Amerikansk skole visstnok. Uansett skal jeg nok komme meg fort inn i skolehverdagen igjen. Nå er det stoff som skal pugges, stiler som skal skrives, og lærere som skal få slite med frustrerte ungdommer (eller var det motsatt?). På mange måter følte jeg at jeg ble tatt litt på senga da jeg våknet i dag og måtte på skolen. Samtidig er jeg klar for et nytt skoleår. Det er utrolig nok det aller siste året på videregående. Plutselig gikk det opp for meg at dette året jeg har fremfor meg nå, er det eneste jeg har noenlunde planlagt. Hva som skjer etterpå er så uvisst, og det skremmer meg i grunn.

Derfor velger jeg å fokusere på det som nå ligger fremfor meg - et år som skal leves fullt ut slik at det blir så bra som overhodet mulig. Og siste men ikke minst, minnerikt.  

Super stemning på byfesten i helga





Siden sist

Det har gått i ett siden jeg kom hjem fra Estland for litt over en uke siden, og det er i grunnen bare herlig. Jeg har jobbet litt, festet, kost meg med venner og familie, sovet første natten i egen leilighet (som jeg delvis skal bo i med to andre!), shoppet, vært i Oslo osv. Har sovet mer borte enn hjemme og fartet både hit og dit, noe som føles helt greit. Prøver å utnytte den siste tiden før skolestart som bare det, for jeg er ikke klar for at sommerferien skal ta slutt helt enda. 

Ellers er det veldig greit å gjøre ting hele tiden, for da får jeg mindre tid til å tenke på hvor mye jeg savner USA. Er likevel små ting hele tiden som minner meg på landet langt borte. For eksempel denne butikkhylla jeg snublet over i Oslo.

Look, my dear Americans. We have Hawaiian Punch, Dr Pepper AND Rootbeer!! Tror aldri jeg har vært så glad for å se rootbeer før, ettersom jeg ikke er den største fanen av det. Det var kanskje en av tre ting jeg smakte på i USA som jeg ikke likte.

Som dere ser har jeg endelig lagt ut mitt første bilde siden jeg kom hjem for AKKURAT to måneder siden, noe som betyr at jeg har klart å finne ut hvordan jeg legger over bilder fra mobilen til PC'n. Burde bli noen flere bilder etter hvert da altså. Har dessverre ikke tid til å legge ut mer akkurat nå, for nå er det godt over leggetid. Er nødt til å få meg så mye søvn som mulig for i morgen er det tid for Harry Potter Filmmarraton, og dét kan nok ta sin tid. Blir nok en bra kveld/natt/morgen som kan legges til på lista under koselige "sensommeraktiviteter" 2011!



 




ETT (freaking!) AAR siden starten paa en uforglemmelig reise

Det er helt ufattelig at det i dag er et helt aar siden jeg satt paa et fly paa vei over Atlanterhavet. Starten paa utvekslingsaaret mitt virker saa langt borte, men samtidig husker jeg det som i gaar. Jeg skulle gitt saa utrolig mye for aa spole tilbake til den tiden. Jeg vil tilbake til fölelsen av aa ikke vite hva som venter meg. Jeg vil kjenne sommerfuglene i magen. Jeg vil glede meg til aa bli kjent med det Amerikanske folket og den Amerikanske kulturen. Det skal ingen doktorgrad til for aa forstaa at jeg savner USA utrolig mye. Jeg savner ikke bare landet og alle menneskene jeg ble saa knyttet til og glad i, men jeg savner selve opplevelsen - det aa väre utvekslingsstudent. Avgjörelsen om aa dra over Atlanteren i 10 maaneder, er desidert den beste avgjörelsen jeg noen gang har tatt, og det resulterte i det beste aaret jeg noen gang har hatt.

Jeg er saa misunnelig paa utvekslingsstudentene som reiser ut naa. De har saa mye spennende og fantastisk i vente. Jeg skulle saa gjerne värt en av dem, men jeg unner dem likevel det herlige de naa er i ferd med aa oppleve. Det aa klikke seg rundt paa blogger til de som er like rundt hjörnet for en USA ferd vekker saa mange fölelser og minner. Jeg faar lyst til aa graate, le, smile, ja rett og slett tömme ut alt jeg har.

For en stund siden ble jeg kontaktet av ei jente som skal väre utvekslingsstudent der jeg bodde i USA. En av mine beste venner der nede kommer til aa bo i nabolaget hennes faktisk. Hun kommer til aa gaa paa skolen jeg gikk paa, bli kjent med mange av de samme menneskene jeg ble kjent med, gjöre mange av de samme tingene jeg gjorde. DET har virkelig värt en slags wake up call for meg. Naa er jeg virkelig ferdig med aa väre utvekslingsstudent, enten jeg vil det eller ei. Uansett hvor trist jeg synes det er og hvor mye jeg lengter tilbake, er jeg saa ufattelig takknemlig hvor opplevelsen jeg hadde. Den kunne ikke värt bedre.

Jeg er ogsaa veldig glad for at jeg er i Estland paa en dag som dette. Hadde jeg värt hjemme ville jeg stengt meg inne paa rommet mitt, sett paa bilder, grini og spist sjokolade og is til jeg ble kvalm. Her har jeg hatt en dag full av opplevelser som har faatt meg til aa tenke paa andre ting. Jeg er saa glad for at jeg braabestemte meg for aa ta turen hit alene og knytte enda sterkere baand med en familie jeg er saa glad i. Det er ikke mange 17 aaringer som kan legge seg om kvelden med en visshet om at hun har tre familier som er minst like glade i henne som hun er i dem. Min norske familie, min estiste familie, og selvfölgelig - my american family♥




Ett uslig menneske - en rystet verdensbefolkning

Jeg befinner meg for tiden i Estland, omringet av en fantastisk familie. Paa mange maater er det veldig godt aa komme litt vekk fra Norge. Selv om jeg slapp unna terroren med litt redsel og undring over hvordan det kan finnes saa mye hat i ett menneske, er jeg rystet av det som har skjedd. Akkurat som hele Norge. De fleste av oss kjenner noen som kjenner noen, og dermed föler vi en tilknytning til det triste som har hendt uansett. Ja, alle nordmenn har kjent sorgen den siste tiden, men jeg maa faa sagt at hvordan vi har staatt sammen og stöttet hverandre i tiden etterpaa, er et fantastisk syn. Vi er fortsatt stolte av aa väre norske, vi tar vare paa hverandre og nasjonen vaar. Det er med god grunn vi er verdens beste land aa bo i.

Selv om jeg naa siden tirsdag forrige uke har sluppet nyhetssendinger dögnet rundt, kan det leses om i aviser og sees paa nyhetene flere ganger daglig her borte ogsaa. Noen dager för jeg kom, flagget og sörget hele Estlands befolkning for oss. Hele verden bryr seg, og det rörer meg. Jeg har store deler av familien min her i Estland, men paa mange maater er det som om hele Estland er familien min for tiden. Det er saa trygt og godt her. Jeg elsker aa väre her, i mitt andre hjem.

Jeg har enda tre netter igjen för jeg vender nesa hjemover mot Norge, og de skal jeg nyte fullt ut. Hittil har jeg kost meg hos tante og onkel, värt med söskenbarn og deres barn igjen, og sist men ikke minst - tilbragt mye tid hos mormor hvor det ble börstet vekk stöv av gamle bilder og gamle minner. Jeg föler en spesiell trygghet av aa väre hos mormor, en helt annen atmosfäre. Vissheten om at mamma en gang trasket rundt der paa barnefötter og kanskje smelte dörer som tenaaring, faar meg til aa smile og föle en närhet jeg savner. Tanken paa at rommet jeg sov paa tilhörte morfar den siste tiden han hadde, var ogsaa litt god. Det föltes godt aa kunne smile litt ved tanken paa de en savner, i stedet for aa bare graate.

Og selv om dette kanskje ikke kan relateres til sorgen Norge föler, haaper jeg at med tiden vil alle paarörende läre aa tenke tilbake paa de gode tingene og smile av minnene de hadde med ofrene. Det vil faa oss enda sterkere rustet gjennom sorgen som aldri forsvinner helt.




Les mer i arkivet » September 2014 » Mai 2014 » Januar 2014


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits