Jeg er stolt

(Skrevet på torsdag, men fikk ikke postet før nå)

Det måtte nesten 20 leveår til før jeg kom meg opp på Ekebergsletta og Norway Cup. Nå har jeg jo aldri spilt fotball selv (bortsett fra blandalaget i lille bygda mi de første årene på barneskolen), eller hatt søsken som har spilt fotball, slik at det aldri har vært veldig naturlig for meg å ta turen til en av verdens største fotballturneringer. I år tok jeg likevel mot til meg, og satte meg på bussen som straks ble fylt opp av unge mennesker i strømper og med tall på ryggen. Jeg dro likevel ikke for å se noen familiemedlemmer eller venner spille, men for å heie frem et menneske som har gjort minst like stor innsats som laget han trener. Dersom noen for et års tid siden hadde fortalt meg at jeg kom til å stå på sidelinjen med nerver i hele kroppen og mens hendene dro nervøst over ansiktet, hadde jeg ledd rett ut. Men slik har det altså blitt. Med en kjæreste som dyrker fotballen som en tro og religion, har jeg alstå blitt bitt av basillen og faktisk engasjert meg i denne sporten jeg tidligere så på med spørsmålstegn. 

Jeg har blitt spesielt engasjert da min kjære selv er ute på banen, men i dag fikk til og med guttegjengen med sekstenåringer han trener meg til å holde pusten noen øyeblikk. Jeg tror ikke det bare var selve spenningen i fotballkampen som kalte frem disse følelsene, men det å kunne dele et slikt viktig øyeblikk sammen med en av de som betyr aller mest for meg, gjorde noe med meg. Et sted under de 60 minuttene ballen ble sparket frem og tilbake, tenkte jeg på hvor stolt jeg faktisk er av kjæresten min. Ikke bare fordi han har trent et lag og oppnådd gode resultater, men fordi han har tatt drømmen sin om å trene et lag på alvor, og at han verdsetter så utrolig mye mer enn selve konkurransen fotball ofte handler om. Min bedre halvdel har virkelig tatt vare på disse guttene og vist en enorm omsorg for dem. Han har oppmuntret og pushet, men også trøstet og beroliget. 

Mens jeg sto og betraktet gjengen som hadde samlet seg etter et kjipt tap som dessverre sendte de hjem etter en åttendelsfinale, kom en av mammaene bort til meg, som faktisk også var norsklæreren min og en person jeg så opp til på barneskolen. Hun fortalte meg at jeg virkelig hadde funnet meg en kjernekar, og at hun rett og slett ble rørt over måten han har brydd seg om og tatt vare på denne guttegjengen. Og mens hun skrøt, kjente jeg at jeg ble rakere i ryggen og tenkte at det er min kjæreste hun snakker om. Jeg innså der og da at han ikke bare var en stor inspirasjon for guttene som satt i ring rundt ham, men også for meg.

Den enorme lykken jeg har følt siden vi holdt hender første gang, ser ut til å vokse seg større hver eneste dag. Jeg er så glad for at jeg har en kjæreste som kan inspirere meg og gi meg tro på at alt faktisk er mulig. Takk for at du er den du er.

Meg og min supermann lenge før vi kunne kalles kjærester




Les mer i arkivet » Juli 2017 » November 2016 » Oktober 2016


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits