hits

Jeg er stolt

(Skrevet p torsdag, men fikk ikke postet fr n)

Det mtte nesten 20 lever til fr jeg kom meg opp p Ekebergsletta og Norway Cup. N har jeg jo aldri spilt fotball selv (bortsett fra blandalaget i lille bygda mi de frste rene p barneskolen), eller hatt ssken som har spilt fotball, slik at det aldri har vrt veldig naturlig for meg ta turen til en av verdens strste fotballturneringer. I r tok jeg likevel mot til meg, og satte meg p bussen som straks ble fylt opp av unge mennesker i strmper og med tall p ryggen. Jeg dro likevel ikke for se noen familiemedlemmer eller venner spille, men for heie frem et menneske som har gjort minst like stor innsats som laget han trener. Dersom noen for et rs tid siden hadde fortalt meg at jeg kom til st p sidelinjen med nerver i hele kroppen og mens hendene dro nervst over ansiktet, hadde jeg ledd rett ut. Men slik har det alts blitt. Med en kjreste som dyrker fotballen som en tro og religion, har jeg alst blitt bitt av basillen og faktisk engasjert meg i denne sporten jeg tidligere s p med sprsmlstegn.

Jeg har blitt spesielt engasjert da min kjre selv er ute p banen, men i dag fikk til og med guttegjengen med sekstenringer han trener meg til holde pusten noen yeblikk. Jeg tror ikke det bare var selve spenningen i fotballkampen som kalte frem disse flelsene, men det kunne dele et slikt viktig yeblikk sammen med en av de som betyr aller mest for meg, gjorde noe med meg. Et sted under de 60 minuttene ballen ble sparket frem og tilbake, tenkte jeg p hvor stolt jeg faktisk er av kjresten min. Ikke bare fordi han har trent et lag og oppndd gode resultater, men fordi han har tatt drmmen sin om trene et lag p alvor, og at han verdsetter s utrolig mye mer enn selve konkurransen fotball ofte handler om. Min bedre halvdel har virkelig tatt vare p disse guttene og vist en enorm omsorg for dem. Han har oppmuntret og pushet, men ogs trstet og beroliget.

Mens jeg sto og betraktet gjengen som hadde samlet seg etter et kjipt tap som dessverre sendte de hjem etter en ttendelsfinale, kom en av mammaene bort til meg, som faktisk ogs var norsklreren min og en person jeg s opp til p barneskolen. Hun fortalte meg at jeg virkelig hadde funnet meg en kjernekar, og at hun rett og slett ble rrt over mten han har brydd seg om og tatt vare p denne guttegjengen. Og mens hun skrt, kjente jeg at jeg ble rakere i ryggen og tenkte at det er min kjreste hun snakker om. Jeg inns der og da at han ikke bare var en stor inspirasjon for guttene som satt i ring rundt ham, men ogs for meg.

Den enorme lykken jeg har flt siden vi holdt hender frste gang, ser ut til vokse seg strre hver eneste dag. Jeg er s glad for at jeg har en kjreste som kan inspirere meg og gi meg tro p at alt faktisk er mulig. Takk for at du er den du er.

Meg og min supermann lenge fr vi kunne kalles kjrester




Les mer i arkivet Juli 2017 November 2016 Oktober 2016


Lever livet, opplever verden og drmmer meg bort. Journalistikkstudent p utveksling i DUBLIN hsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com