Jeg lever en drøm

Det er vanskelig å beskrive opplevelsene jeg får gjennom det å være journalistikkstudent, fordi på mange måter er det helt surrealistisk. For mange er det sevfølgelig oppleveser som sikkert ikke har noen som helst betydning, men det gir meg så utrolig mye. Jeg skal ikke lyve og si at jeg ikke kikker en ekstra gang bort på både b- og c-kjendiser. Innimellom, eller egentlig hver gang, blir jeg også litt starstruck. Det skal rett og slett ikke så mye til. Som journalist møter en ofte profilerte mennesker, og det har jeg fått erfart den siste uka. Jeg blir som sagt litt starstruck, og prøver å holde meg unna det å skryte, men for meg er dette altså relativt store øyeblikk. 

Forrige uke lagde gruppa mi en radioreportasje på FN-dagen og barnetoget fra Slottsplassen til Nationaltheatret. Vi visste at Kronprins Haakon skulle holde en tale for barna, og da vi fikk lov til å komme inn i salen for å høre på, var vi overlykkelige. Vi ble behandlet som ordentlig presse, og jeg følte meg i grunnen ganske viktig der jeg stod. Da talen var ferdig og forestillingen barna skulle se var i gang, ble vi stille geleidet ut av salen. Der var jeg sikker på at vårt lille øyeblikk som pressefolk og ikke bare journalistikkstudenter fra HiOA var over, men der tok jeg feil. Beskjeden om at Kronprinsen skulle komme ut hvert øyeblikk slik at vi kunne stille noen spørsmål, ga oss hakeslipp alle sammen. NRK fikk selvfølgelig snakke først, og brukte vår tid til å stille spørsmål, men vi var likevel fornøyde. Vi kunne gå hjem med et opptak av Kronprinsen utenom talen. For oss var dette stort. 

Jeg opplevde det ikke bare som stort fordi det var Kronprinsen som stod foran oss (selv om jeg har fått ryktet på meg for å være stupforelsket i han), men også fordi jeg følte meg viktig. Jeg var ikke bare en stor fan som var begeistret for å se et kjent fjes, men jeg var der på jobb. Jeg var der for å sanse, observere og formidle; tre stikkord mine kjære medstudenter på journalistutdanningen garantert kjenner igjen.

Vi holder altså på med radio en periode nå, og dermed var jeg en av fire som i dag fikk besøke Nitimen på NRK P1. Det var spennende å observere hvordan en sending foregår, og få hilse på de som driver med dette daglig. De er så rutinerte og flinke, at de blir forbilder for meg av den grunn, og ikke nødvendigvis bare fordi jeg kjenner igjen fjeset, stemmen eller navnet. Dagens gjester i Nitimen hadde også kjente fjes, stemmer og navn. Vi fikk hilse på Jan Fredrik Karlsen, og småprate litt med Madcon. I bunn og grunn var det vel Yosef vi snakket med, mens Tshawe lekte litt diva. Det som var interessant med dette møtet, var at nok en gang ble det interessant av andre grunner enn at vi, så og si normale, vanlige studenter, møtte profilerte talentfulle artister. Yosef lærte nok mer av oss, enn det vi gjorde av ham. 

Med disse nylige opplevelsene i minnet, føler jeg altså at jeg lever en drøm. Rett og slett fordi jeg holder på med akkurat det jeg har lyst til. Jeg møter interessante mennesker, og jeg håper at for mange er også jeg et interessant menneske. Jeg har lyst til å bruke utdanningen min til å formidle mer enn forsiden alle har sett før og kjenner til. Det er så mye bak, som er minst like spennende å vise frem.

 




Lykken er å lage en snøengel

Jeg regner med at stort sett hele Norges befolkning snakker om snø nå. Eller så kommer de til å gjøre det i løpet av morgendagen, så fort de ser det hvite teppet som har lagt seg ute. I alle fall her på Østlandet. Normalt ville jeg nok ha sagt akkurat som de aller fleste andre, og påpekt at vi fortsatt er i oktober; dette er altfor tidlig for snø. Men nå er jeg ikke som alle andre, og gleder meg faktisk over flakene som daler ned utenfor vinduet. Samboeren min aka bestevenninnen min så plutselig at det snødde ute, og som to femåringer på juleaften løp vi bort til vinduet for å kikke ordentlig ut. Jeg måtte faktisk åpne vinduet og stikke hånda ut, bare for å kjenne snøen smelte i hånden min. Egentlig hadde jeg mest lyst til å løpe ut og lage spor i snøen og snøengler, og et blikk bort på bestevenninnen min sa at hun tenkte akkurat det samme. Vi begynte å mimre om alt vi gjorde i snøen da vi var små, og et lite øyeblikk ønsket jeg at tiden ble skrudd ti år tilbake. Tilbake til da lykken var å lage en snøengel.

Men nå da jeg satte meg ned med pc-en innså jeg at jeg ikke trenger å skru tiden tilbake. Jeg kjente i grunnen den samme lykken jeg følte som niåring, bare ved å se snøen legge seg ute. Jeg opplever en vinter i storbyen for første gang, og jeg gleder meg til å se hvordan det er. Ja, jeg vet at det ikke blir noen vakrere vinter enn den hjemme på Finnskogen, men jeg er åpen for vinteren her. Jeg gleder meg så mye til jul, at jeg også gleder meg til vi får et ordentlig snødekke. Julelys overalt, juletrær, stearinlys, klementiner og nisseluer. Da jeg var en tur hjemom hos pappa i helga, tok jeg faktisk med meg min "ugly christmas sweater" fra utvekslingsåret i USA. SÅ mye gleder jeg meg til jul. 

Jeg har mye jeg gleder meg til, men jeg har også mye å glede meg over. Studiene går bedre enn jeg kunne drømt om, og jeg føler virkelig at jeg har funnet noe for meg. Jeg har en fantastisk vennegjeng på skolen, som jeg ikke kunne hatt det morsommere med. Å gå akkurat den studieretningen som passer for meg, har gjort at jeg også har funnet de menneskene som også passer for meg. Vi er så like på så mange måter, og det gjør at vi trives så godt sammen. Jeg håper i alle fall jeg ikke kun snakker for meg selv her. Jeg vet jo at jeg i alle fall har en tendens til å snakke om meg selv..

Uansett så er poenget mitt at til og med litt snø gjør meg glad for tiden. Det skal ikke mer til, fordi jeg i utgangspunket kan glede meg over alt. 

Magisk utenfor vinduet mitt.

 




Sukk.

Jeg hadde skrevet tidenes muntreste innlegg, men klarte selvfølgelig å trykke noe feil og slette det. Siden klokka snart er to på natta og det suser i ørene mine, orker jeg ikke skrive alt på nytt. Derfor oppsummerer jeg innlegget for dere:

- Jeg har hatt verdens fineste dag, med daffing og TV meg kjæresten før vi gikk ut for å spise og på konsert med Oslo Ess. Fantastisk. 
- Jeg blir mer forelska for hver dag som går.
- Jeg har hatt bursdag og feiret mine 19 år hjemme på tradisjonelt vis. Fikk med meg en harrytur til Sverige og hjemmelagd sushi i tillegg. Har også visstnok bursdag samme dag som Labbetuss, så vet dere det.
- Jeg er og blir lykkelig.

Bloggen er en gjøk som slettet det fine innlegget mitt. God natt.




Les mer i arkivet » Juli 2017 » November 2016 » Oktober 2016


Lever livet, opplever verden og drømmer meg bort. Journalistikkstudent på utveksling i DUBLIN høsten 2014 ♥

For kontakt:
amraaberg@gmail.com











hits